Noen holdt ut

Folk hadde fulgt nøye med, og de ventet at de adventtroende ville oppgi hele sitt læresystem dersom Kristus ikke kom på den tiden de ventet ham. Selv om mange gav opp under den harde påkjenningen, var det noen som ikke vaklet. Adventbevegelsens frukter - den ydmyke holdning, selvprøvingen og ønsket om å fornekte verdslighet og leve et nytt liv - viste at den var fra Gud. De våget ikke å nekte for at Den Hellige Ånd hadde vært med i forkynnelsen av budskapet om Kristi gjenkomst, og de kunne ikke finne noen feil i utregningen av de profetiske tidsperiodene. Selv de dyktigste motstanderne hadde ikke kunnet påvise at deres profetiske tolkningsmetode var feil.MHK 313.5

Uten klare utsagn fra Bibelen kunne de ikke samtykke i å oppgi den overbevisning de hadde fått ved grundig bibelstudium under bønn, mens sinnet deres var opplyst av Guds Ånd som varmet hjertene deres med sin livgivende kraft. Standpunktene deres hadde tålt den mest utfordrende kritikk og den bitreste motstand fra fremtredende teologilærere og andre lærde personer. Lærdom og veltalenhet, hån og forakt både fra høy og lav kunne ikke få bukt med dem.MHK 314.1

Riktignok hadde de tatt feil av begivenheten som skulle inntreffe, men ikke engang dette kunne rokke deres tro på Guds ord. Da Jona drog gjennom gatene i Ninive og forkynte at byen skulle bli ødelagt om førti dager, godtok Herren at innbyggerne angret, og han forlenget nådetiden for dem. Likevel var budskapet fra Gud, og Ninive ble prøvd i samsvar med hans vilje.MHK 314.2

De adventtroende mente at Gud på lignende vis hadde pålagt dem å forkynne budskapet om dommen. “Det har satt tilhørerne på prøve,” sa de. “Hos noen har det skapt gjenkomstforventning, hos andre en mer eller mindre merkbar motvilje mot hans komme, men som Gud vet om. Det har skapt et skille slik at de som vil gå i seg selv, kan vite på hvilken side de ville ha vært dersom Kristus hadde kommet på den tiden, og om de hadde kunnet si: ‘Se, der er vår Gud! Vi ventet på ham, og han frelste oss!’ Eller ville de ha ropt til fjellene og berghamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! Vi tror at Gud på denne måten har satt sitt folk på prøve. Han har testet deres tro og sett om de i prøvens stund ville stå på sin post der Gud hadde satt dem, og om de ville gi slipp på det verdslige og stole helt og fullt på hans ord.”^{13The Advent Herald and Signs of the Times Reporter 8, nr. 14 (13. nov. 1844)}MHK 314.3

Slik gav William Miller uttrykk for holdningen hos dem som trodde at Gud tross alt hadde ledet dem: “Om jeg skulle leve om igjen og oppdage de samme ting i Den hellige skrift som den gangen, måtte jeg gjøre nøyaktig som jeg har gjort, om jeg skulle være ærlig overfor Gud og mennesker.”MHK 314.4

“Jeg håper at jeg ikke har vært årsak til andre menneskers ulykke. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for at andre ikke skulle gå fortapt.”MHK 314.5

“Enda jeg to ganger er blitt skuffet, er jeg ikke nedtrykt eller motløs.”MHK 314.6

“Håpet om Kristi gjenkomst er sterkere enn noen gang. Jeg har bare gjort det jeg etter flere års alvorlig overveielse følte jeg måtte gjøre. Hvis jeg har tatt feil, har det skjedd av barmhjertighet, av kjærlighet til mine medmennesker og av plikt overfor Gud.”MHK 314.7

“Jeg vet med meg selv at jeg har forkynt bare det jeg selv har vært overbevist om, og Gud har vært med meg. Hans kraft har vært virksom, og mye godt er utrettet.”MHK 314.8

“Så langt vi mennesker kan bedømme det, har forkynnelsen av den bestemte tiden ført til at tusener av mennesker har begynt å studere Bibelen og har kommet til troen, og ved Jesu blod er de blitt forsont med Gud.”MHK 315.1

“Aldri har jeg traktet etter ros fra de gjæve eller vaklet når verden truet. Heller ikke skal jeg nå kjøpe deres gunst eller forlate pliktens vei for å unngå deres hat. Aldri skal jeg be dem skåne mitt liv, og jeg håper at jeg heller aldri skal vegre meg for å miste det, om Gud så vil.”^{14Bliss, s. 256, 255, 277, 280, 281; J. White, Life o f William Miller, s. 315}MHK 315.2

Gud sviktet ikke sitt folk. Hans Ånd var fremdeles med dem som ikke straks forkastet lyset de hadde fått, og brøt med adventbevegelsen. Hebreerbrevet inneholder oppmuntring og advarsel til dem som ventet og led i denne krisesituasjonen: “Kast ikke fra dere frimodigheten! For den gir stor lønn. Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovt. For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg tilbake, har jeg ikke behag i ham. Men vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger vår sjel.”^{15Heb 10,35-39}MHK 315.3

At dette gjelder menigheten i den siste tid, ser vi tydelig av de ordene som viser til at Herrens komme er nær: “Ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.” Her blir det antydet en tilsynelatende utsettelse, som om Herren skulle dryge med å komme. Dette passer spesielt på det som de adventtroende opplevde i denne tiden. De stod i fare for å miste troen. De hadde gjort Guds vilje da de fulgte hans ord og Ånd, men de forstod ikke hvilken hensikt han hadde med deres tidligere erfaring. Heller ikke kunne de skjelne veien videre, og de ble fristet til å tvile på om Gud virkelig hadde ledet dem.MHK 315.4

Her kommer disse ordene til sin rett: “Den rettferdige skal leve ved tro.” Da det klare lyset fra “midnattsropet” hadde vist vei, og de hadde sett hvordan profetiene var blitt klarlagt og at tegnene på Kristi gjenkomst var blitt oppfylt, var det som om de hadde sett veien fremover. Men nå da de var nedbøyd av knuste forhåpninger, var det bare troen på Gud og hans ord som kunne holde dem oppe.MHK 315.5

Verden spottet og sa: “Dere er blitt narret. Forkast det dere har trodd på, og innrøm at det var Satans verk.” Men Gud hadde sagt i sitt ord: “Trekker han seg tilbake, har jeg ikke behag i ham.” Å gi opp troen nå og fornekte Den Hellige Ånds kraft som hadde vært med i budskapet, ville være å trekke seg unna til fortapelse.MHK 315.6

De ble oppmuntret av apostelens ord: “Kast ikke fra dere frimodigheten. ... Dere trenger utholdenhet. ... For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.” Det eneste sikre for dem var å ta vare på lyset som Gud alt hadde gitt, holde fast på løftene, fortsette med å lese Bibelen og tålmodig vente på mer lys.MHK 315.7