Hvorfor Gud irettesetter sitt eget folk

Syvendedags adventister burde fremfor noe annet folk i verden være et mønster på gudsfrykt, hellige i hjerte og i ferd. I nærvær av — - — fortalte jeg at det ble krevd av det folk Gud hadde valgt som sin særlige eiendom, at det skulle være opphøyet, dannet, helliggjort, delaktig i guddommelig natur, slike som unnflyr fordervelsen i verden, som stammer fra lysten. Skulle de som fører en så høy bekjennelse, gi seg over til synd og ugudelighet, ville deres skyld være svært stor. Herren irettesetter den ene synderen for at andre kan bli advart og frykte.VFM1 226.1

Advarsler og irettesettelser blir ikke gitt til feilende syvendedags adventister fordi deres liv er mer å klandre enn livet hos bekjennende kristne i alminnelige kirkesamfunn. Heller ikke er det fordi deres eksempel og handlinger er verre enn hos de adventistene som ikke vil vise lydighet mot Guds lovs krav, men fordi de har et stort lys og ved sin bekjennelse har tatt standpunkt som Guds særskilte, utvalgte folk og har Guds lov skrevet i sine hjerter. De gir til kjenne sin troskap mot himmelens Gud ved å være lydige mot lovene for hans rike. De er Guds representanter på jorden. Enhver synd hos dem skiller dem fra Gud og vanærer på en spesiell måte hans navn fordi de gir motstanderne av hans hellige lov anledning til å håne hans sak og hans folk, som han har kalt “en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom” for at de skulle forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys. i Pet. 2, 9.VFM1 226.2

Det folk som fører krig mot den store Jehovas lov, som anser det å være en særskilt dyd å tale, skrive og utføre de bitreste og mest avskyelige ting for å vise sin forakt for denne loven, kan føre en høy bekjennelse om kjærlighet til Gud og tilsynelatende eie en sterk religiøs nidkjærhet, slik som de jødiske yppersteprestene og eldste gjorde. Men på Guds store dag skal himmelens Majestet si om dem: “Funnet for lette.” ,“Ved loven kommer syndens erkjennelse.” Rom. 3, 20. Det speilet som kunne avsløre manglene i deres karakter for dem, raser de mot fordi det peker på deres synder. Ledende adventister som har forkastet lyset, gløder av raseri mot Guds hellige lov, på samme måte som jødene gjorde mot Guds Sønn. De er kommet opp i et fryktelig bedrag. De bedrar andre og blir selv bedratt. De vil ikke komme til lyset, for de vil ikke at deres handlinger skal bli irettesatt. Slike vil ikke ta imot lærdom. Men Herren irettesetter og tilretteviser det folket som. bekjenner seg til å holde hans lov. Han peker på deres synder og åpenbarer deres urettferdighet, for han ønsker å få vekk all synd og ondskap fra dem, for at de må kunne fullkomme hellighet i hans frykt og bli beredt til å dø i Herren eller bli opptatt til himmelen. Gud irettesetter og tilretteviser dem for at de må bli foredlet, helliggjort, høynet og til sist opphøyet til hans trone.VFM1 226.3