Gå fremad!

Historien om Israels barn er skrevet til lærdom og formaning for alle kristne. Når israelittene møtte farer og vanskeligheter, og veien så ut til å være stengt, mistet de troen, og de knurret mot den anføreren Gud hadde utpekt for dem. De klandret ham for at han hadde ført dem ut i fare mens han bare hadde vært lydig mot Guds røst.VFM1 385.1

Den guddommelige befaling var: “Gå fremad!” De skulle ikke vente til veien var klar og de kunne skjønne hele planen for deres redning. Guds verk er fremadskridende, og han vil åpne en vei for sitt folk. Å være betenkelig og knurre er å vise mistillit til Israels Hellige. I sitt forsyn førte Gud hebreerne inn mellom de faste fjellene med Rødehavet foran dem, for at han kunne gjennomføre deres redning og for alltid fri dem fra deres fiender. Han kunne ha reddet dem på en hvilken som helst annen måte, men han valgte denne fremgangsmåten for å prøve deres tro og styrke deres tillit til ham.VFM1 385.2

Vi kan ikke anklage Moses for å ha gjort feil fordi folket knurret mot hans fremgangsmåte. Det var deres egne opprørske, ubøyde hjerter som fikk dem til å klandre den mannen Gud hadde sendt til å lede sitt folk. Mens Moses gikk frem i Herrens frykt og i overensstemmelse med hans rettledning i full tillit til hans løfter, ble de som skulle ha støttet ham, mismodige og kunne ikke se noe annet foran seg enn ulykke, nederlag og død.VFM1 385.3

Herren arbeider nå med sitt folk som tror den nærværende sannhet. Han har til hensikt å føre frem viktige resultater. Og mens han i sitt forsyn arbeider mot dette mål, sier han til sitt folk: “Gå fremad!” Sant nok er stien ennå ikke åpnet. Men når de går frem i kraft av tro og frimodighet, vil Gud gjøre veien klar for deres øyne. Det er alltid noen som vil klage akkurat som det gamle Israel gjorde, og legge skylden for sin vanskelige stilling på dem Gud har reist opp i den bestemte hensikt å fremme sin sak. De innser ikke at Gud prøver dem når han fører dem til trange steder der det ikke er noen redning uten ved hans hånd.VFM1 385.4

Det er tider da kristenlivet synes å være fullt av farer, og pliktene ser så tunge ut. Fantasien forestiller seg overhengende fare til den ene siden og trelldom og død til den andre. Men Guds røst lyder klart over alle nedslående forhold: “Gå fremad!” Vi bør lyde denne befalingen hvilken følge det enn måtte få, selv om våre øyne ikke kan trenge gjennom mørket, og selv om vi merker de kalde bølgene omkring våre føtter.VFM1 386.1