Midler som blir holdt tilbake

Guds velsignelse vil hvile over dem i — som har Kristi sak i sitt hjerte. De frivillige gavene fra våre brødre og søstre, gitt i tro og kjærlighet til den korsfestede Gjenløser, vil bringe velsignelser tilbake til dem. Gud legger merke til enhver godgjørende handling som hans hellige utfører, og husker på dem. Når et hus til gudstjeneste blir oppført, må en større utøvelse av tro og tillit til Gud komme til syne. De som ikke våger noe når det gjelder forretningsforetak, har bare liten fremgang. Hvorfor ikke også ha tro på et foretak for Gud og sette penger i hans sak?VFM1 399.1

Noen av de fattige er gavmilde med det lille de har. Men etter hvert som de får midler, blir de gjerrige. Årsaken til at de har så liten tro, er at de ikke fortsatt går fremad etter som velstanden øker, og gir til saken med virkelig oppofrelse.VFM1 399.2

I den jødiske husholdning ble det krevd at man først skulle vise godgjørenhet overfor Herren. Ved innhøstingen og ved vinhøsten skulle førstegrøden fra marken — kornet og vinen og oljen bli helliget til Herren som et offer. Ettersankingen og ytterkantene på markene var forbeholdt de fattige. Vår nådige himmelske Far overså ikke de fattiges behov. Førstegrøden av ullen når fårene ble klipt, og av kornet når hveten ble tresket, skulle de ofre til Herren. Og det var påbudt at de fattige, enkene, de faderløse og de fremmede skulle bli innbudt til deres høytid. Ved slutten av hvert år skulle alle avlegge høytidelig ed på at de hadde gjort alt slik som Gud hadde befalt, eller ikke.VFM1 399.3

Herren innførte denne ordningen for å gjøre det klart for folket at han i alt skulle være den første. Ved dette godgjørenhetssystem skulle de huske på at deres nådige Mester var den som med rette eide deres marker, deres fåreflokker og deres kveg, at det var himmelens Gud som sendte dem solskinn og regn, slik at de kunne så og høste, og at det de eide, var skapt av ham. Alt hørte Herren til, og han hadde satt dem til å være husholdere over sitt gods. Den gavmildheten jødene viste da tabernakelet ble bygd, og da tempelet ble oppført, viser en godgjørenhetens ånd som en aldri har sett maken til blant kristne på noe senere tidspunkt. De var nettopp blitt fridd ut fra den langvarige trelldommen i Egypt og vandret omkring i ørkenen. Men de var knapt nok fridd ut fra de egyptiske hærskarer som forfulgte dem på deres hurtige reise, før Herrens ord kom til Moses og sa: “Si til Israels barn at de skal komme med en gave til meg; av hver mann som har hjertelag til det skal I ta imot gaven til meg.” 2 Mos. 25, 2. Hans folk hadde ikke stort de eide, og de hadde ingen lovende utsikter til å forøke det. Men det lå en oppgave foran dem — å bygge et tabernakel for Gud. Herren hadde talt, og de måtte lyde hans stemme. De holdt ikke noe tilbake. Alle ga med villig hånd, ikke et visst beløp av sin inntekt men en stor del av sin eiendom. De helliget det med glede og av hjertet til Herren og behaget ham da de gjorde det. Var det ikke alt sammen hans? Hvis han krevde det, var det da ikke deres plikt å la eieren få sitt igjen?.VFM1 399.4

Det var ikke nødvendig med noen inntrengende oppfordring. Folket brakte endog mer enn nødvendig, og de ble bedt om å holde opp fordi de allerede hadde fått mer enn de kunne bruke. Da tempelet skulle bygges, fikk oppfordringen om gaver en hjertelig mottagelse. Folket ga ikke motstrebende. De gledet seg over utsikten til å få oppført et hus der de kunne tjene Gud, og ga mer enn nok til formålet. David priste Herren i nærvær av hele forsamlingen og sa: “For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.” 1 Krøn. 29, 14. Og videre i sin bønn takket David Gud. Med disse ord: “Herre vår Gud! Alle disse rikdommer som vi har samlet sammen for å bygge deg et hus for ditt hellige navn, de kommer fra din hånd, og ditt er det alt. sammen.” Vers 16. .VFM1 400.1

David skjønte godt hvem all hans overflod kom fra. Vi skulle ønske at alle som i dag gleder seg over Frelserens kjærlighet, kunne innse at deres sølv og gull er Herrens og bør bli brukt til fremme av hans sak, slik at de ikke uvillig holder det tilbake for å berike og tilfredsstille seg selv. Han har en uomtvistelig rett til alt det han har lånt sine skapninger. Alt det de eier, tilhører ham.VFM1 400.2

Det er høye og hellige planer som krever midler, og penger som brukes til det, vil gi giveren en mer opphøyet og varig glede enn om de ble gitt til personlig tilfredsstillelse eller på egenkjærlig vis oppdynget av grådighet etter vinning. Når Gud krever våre skatter hvilket beløp det enn måtte gjelde, vil det villige svaret gjøre gaven til et hellig offer til ham. For giveren ville det bli samlet opp en skatt i himmelen, der møll ikke kan ødelegge, der ild ikke kan fortære, og der tyver ikke kan bryte inn og stjele. Investeringen er sikker. Pengene blir lagt i poser som ikke har huller. De er i sikkerhet.VFM1 400.3

Kan kristne, som roser seg av at de har større lys enn hebreerne, gi mindre enn de ga? Kan kristne, som lever tett opp mot avslutningen av tiden, være tilfreds med sine offer når disse ikke er halvt så store som jødenes var? Deres gaver gagnet deres eget folk. Virksomheten i disse dager strekker seg over hele verden. Sannhetens budskap skal gå til alle slekter, tungemål og folk. Dets skrifter, som blir trykt på mange språk, skal spres som løvet om høsten.VFM1 401.1