Ned i dypet

Guds døende Sønn ble endog anfektet av tvil. Han kunne ikke se gjennom gravens porter. Ikke noe lyst håp viste ham hans utgang av graven som seierherre eller Faderens godkjennelse av hans offer. Guds Sønn skulle i fullt mål merke synden i hele dens fryktelighet. Faderens mishag over synden sammen med dens straff, som er døden, var det eneste han kunne oppfatte i dette fryktelige mørke. Han ble fristet til å frykte for at synden var så anstøtelig i Faderens øyne at han ikke kunne bli forsont med sin Sønn. Den voldsomme følelsen av at hans egen Far for alltid hadde forlatt ham, var årsak til det gjennomtrengende ropet fra korset: “Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?” Matt. 27, 46.VFM1 197.1

Kristus hadde noenlunde de samme følelser som synderen kommer til å oppleve når Guds vredes skåler en gang skal bli utgytt over dem. Den sorte fortvilelsen kommer til å legge seg som et likklede omkring deres skyldtyngede sjeler, og da skal de fullt ut forstå hvor syndig synden er. Frelse er blitt kjøpt til dem ved Guds Sønns lidelse og død. Denne frelsen kunne ha tilhørt dem hvis de villig og med glede hadde tatt imot den. Men ingen blir tvunget til å vise lydighet mot Guds lov. Hvis de forsmår den himmelske gaven og velger syndens lyst og bedrag, er valget fritt, og til sist får de sin lønn, som er Guds vrede og evig død. De kommer for alltid til å være avskåret fra Jesus, fordi de har foraktet hans offer. Da har de mistet et liv i lykksalighet og ofret en evig herlighet for en kortvarig nytelse av synden.VFM1 197.2

Tro og håp skalv under den døende Kristi sjelekamp, fordi Gud hadde tatt vekk den forvissningen han til nå hadde gitt sin elskede Sønn om sitt velbehag og sin anerkjennelse. Verdens gjenløser forlot seg nå på de beviser som hittil hadde styrket ham, vitnesbyrdet om at Faderen hadde godkjent hans verk og funnet behag i det.VFM1 198.1

Mens han i sine dødskvaler oppgir sitt dyrebare liv, har han bare troen å holde seg til, og må bare stole på ham som det alltid har vært hans glede å lyde. Ingen klare, lyse håpets stråler oppmuntrer ham fra noen kant. Alt er innhyllet i trykkende mørke. I dette fryktelige mørke, som en medfølende natur føler, tømmer Gjenløseren den hemmelighetsfulle kalken helt til bermen. Han blir endog berøvet det lyse håp og tilliten til den seier som i fremtiden skal bli hans del, og han roper med høy røst: “Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!” Luk. 23, 46. Han kjenner sin Faders karakter, hans rettferdighet, hans barmhjertighet og hans store kjærlighet, og i underkastelse faller han i hans hender. Under naturens krampetrekninger hører de forferdede tilskuerne de ordene som i dødsøyeblikket lød fra Mannen på Golgata.VFM1 198.2

Naturen viste medfølelse med sin skaper i hans lidelse. Den svaiende jord og de sønderrevne klipper kunngjorde at det var Guds Sønn som døde. Det inntraff et mektig jordskjelv. Forhenget i tempelet revnet i to stykker. Forferdelse grep bødlene og tilskuerne da de så solen innhyllet i mørke og følte at jorden skalv under deres føtter, og da de så og hørte klippene revne. Hånen og spotten fra yppersteprestene og de eldste tidde da Kristus befalte sin ånd i Faderens hender. Den vettskremte skaren begynte å trekke seg tilbake og famle seg frem i mørket langs veien til byen. De slo seg for brystet mens de gikk, snakket nesten hviskende ‘og sa til hverandre: “Det er et uskyldig menneske som er blitt myrdet. Tenk om han virkelig skulle være Guds Sønn, slik som han påsto!”VFM1 198.3