Enhet i handling og skjønn

Gud vil at det skal være disiplin blant hans folk, at de må handle harmonisk, at de skal se med de samme øyne og ha det samme sinn og den samme mening. Skal en kunne oppnå dette, er det mye som må gjøres. Det kjødelige hjerte må bli undertvunget og forvandlet. Guds hensikt er at det alltid skal være et levende vitnesbyrd i menigheten. Det blir nødvendig å irettesette og formane, og noen trenger til streng irettesettelse etter som forholdene måtte kreve. Vi hører den påstanden: “A, jeg er så følsom, jeg kan ikke tåle den minste kritikk.” Skulle disse menneskene uttrykke sannheten som den virkelig er, ville de si: “Jeg er så egenrådig, så selvgod, så åndelig stolt at jeg ikke vil ta imot råd. Jeg har rett til å tro og snakke som jeg vil.” Herren vil ikke at vi skal gi avkall på vår personlighet. Men hvilket menneske kan med rette bedømme hvor langt dette spørsmålet om personlig selvstendighet skal strekke seg?VFM1 295.2

Peter formaner sine brødre: “Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.”1 Pet. 5, 5. På samme måte oppmuntrer apostelen Paulus sine brødre i Filippi til å være enige og ydmyke: “Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, er det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med en sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste. La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.” Fil. 2, 1-5. Og igjen formaner Paulus sine brødre: “Kjærligheten være uten skrømt; avsky det onde, hold fast ved det gode! Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!” Rom. 12, 9. 10. I sitt brev til efeserne sier han: “Underordne eder under hverandre i Kristi frykt.” Ef. 5, 2I.VFM1 296.1

Israelittenes historie viser oss den store faren for å bli bedratt. Mange forstår ikke det syndige i sin egen natur, heller ikke tilgivelsens nåde. De er i sin syndige naturs mørke, utsatt for å bli fristet og forført. De er langt borte fra Gud, men er likevel svært tilfreds med sitt liv, mens Gud avskyr deres ferd. Denne klasse mennesker vil alltid ligge i krig mot Guds Ånds ledelse, særlig imot å bli irettesatt. De vil ikke bli forstyrret. Av og til føler de en egoistisk frykt og har gode hensikter, til tider også urolige tanker og engstelig overbevisning. Men det er ingen dybde i deres erfaring, for de er ikke grunnfestet på den evige klippen. Denne klasse mennesker innser aldri hvor nødvendig det er med det tydelige vitnesbyrd. Synden forekommer dem ikke å være så uhyre syndig nettopp av den grunn at de ikke vandrer i lyset, liksom Kristus er i lyset.VFM1 296.2

Det er enda en annen klasse mennesker som har hatt stort lys og særlig overbevisning og en sann erfaring angående Guds Ands arbeid. Men Satans mange slags fristelser har seiret over dem. De setter ikke pris på det lyset de har fått fra Gud. De gir ikke akt på advarsler og irettesettelser fra Guds Ånd. De er under fordømmelse. Disse menneskene vil alltid være i strid med det tydelige vitnesbyrd, fordi det fordømmer dem.VFM1 296.3

Guds vilje er at hans folk skal være en enhet, at de skal se med de samme øyne og ha det samme sinn og den samme dømmekraft. Det kan de ikke oppnå uten et klart, tydelig og levende vitnesbyrd i menigheten. Kristi bønn var at hans disipler måtte være ett, liksom han var ett med Faderen. “Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du. har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, liksom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, liksom du har elsket meg.” Joh. 17,20-23.VFM1 297.1