En oppvåkning til plikt

Vårt folk må våkne opp når det gjelder denne sak. Det er bare få som føler samvittighetsnag hvis de forsømmer sin plikt til å gjøre godt. Bare få føler anger i sjelen, fordi de daglig bedrar Gud. Dersom en kristen med forsett eller tilfeldigvis betaler sin neste for lite eller unnslår seg for å avvikle en særlig gjeld, vil samvittigheten hans tynge ham, dersom han da ikke er helt forherdet. Han finner ikke hvile, enda kanskje ingen andre enn han selv vet noe om det. Det er mange forsømte løfter og ubetalte forpliktelser. Men hvor få det er som føler seg tynget i sitt sinn over dette! Hvor få det er som føler at denne krenkelse av plikten er en forbrytelse! Vi må få, en ny og dypere overbevisning om denne saken. Samvittigheten må bli vekt opp, og emnet må få en langt mer alvorlig oppmerksomhet. For det skal avlegges regnskap for Gud på den ytterste dag, og hans krav må bli gjort opp.VFM1 469.1

Det ansvar en kristen forretningsmann har, står i nøyaktig forhold til de gavene han har fått av Gud, uten hensyn til hvor stor eller liten hans kapital måtte være. Rikdommens bedrag har ødelagt tusener og titusener. Disse rike menneskene glemmer at de er forvaltere, og at den dagen nærmer seg sterkt da det vil bli sagt til dem: “Gjør regnskap for din husholdning!” Luk. 16, 2. Som vist i lignelsen om talentene er hver enkelt ansvarlig for at han på forstandig måte bruker de gaver han har tatt imot. Den fattige mannen i lignelsen følte det minste ansvaret fordi han hadde fått den minste gaven. Han brukte ikke den talenten som var betrodd ham. Derfor ble han kastet ut i det ytterste mørke.VFM1 469.2

Kristus sa: “Hvor vanskelig det vil være for de rike å komme inn i Guds rike!” Mark. 10, 23. Og disiplene ble forskrekket over denne lære. Når en predikant som arbeider med fremgang for å vinne sjeler for Jesus Kristus, gir opp sin hellige oppgave for å oppnå timelig vinning, blir han kalt en frafallen, og Gud vil holde ham ansvarlig for de talenter han har misbrukt. Når forretningsmenn, bønder, håndverkere, kjøpmenn, jurister og andre blir medlemmer i menigheten, blir de Kristi tjenere. Og enda deres talenter kan være svært forskjellige, er det ansvaret de har med hensyn til å fremme Guds sak ved personlig bestrebelse og med sine midler, ikke mindre enn det som hviler på predikanten. Det ve som faller på en predikant hvis han ikke forkynner evangeliet, vil like sikkert falle på forretningsmannen dersom han med sine ulike talenter ikke vil være en Kristi medarbeider for å oppnå de samme resultater. Når dette blir holdt frem for den enkelte, er det noen som sier: “Dette er hard tale!” Men det er likevel sant, enda det i handling stadig blir motsagt av menn som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere.VFM1 469.3