En kort skildring av hennes liv

Ellen G. White og hennes tvillingsøster ble født den 26. november 1827 i Gorham i nærheten av Portland, Maine, i den nordlige delen av Ny-England (USA). Da Ellen var ni år gammel, ble hun utsatt for en ulykke. En tankeløs skolevenninne kastet en sten som skadet henne slik at hun nesten mistet livet. Etter denne hendelsen var hun sterkt svekket. Det viste seg snart at hun av fysiske grunner ikke var i stand til å fortsette sin skolegang.VFM1 11.1

Da hun var elleve år, var hun sammen med sine foreldre, Robert og Eunice Harmon, til et metodist-leirmøte. Her overga hun seg til Gud. Kort tid etter ble hun døpt i sjøen ved neddykking og opptatt som medlem av metodistkirken. Sammen med andre medlemmer av familien besøkte hun adventistenes møter i Portland i 1840. Hun tok fullt og helt imot budskapet om nærheten av Kristi annet komme, slik det ble fremholdt av William Miller og hans medarbeidere. I tillit og tro så hun frem til Frelserens umiddelbare åpenbarelse.VFM1 11.2

Selv om Ellen var ung, så ble den store skuffelsen den 22. oktober 1844 ikke mindre av den grunn. I de vanskelige dagene som fulgte, søkte hun sammen med andre alvorlig Gud om lys og rettledning. Mens hun og fire andre kvinner holdt bønn en morgen i desember 1844, hvilte Guds kraft over henne. Først var det som om alt jordisk ble borte for henne. Deretter fikk hun en billedlig fremstilling av adventfolkets vandring til Guds stad. Hun fikk også se den lønnen de trofaste skulle få. Skjelvende fortalte den syttenårige piken om dette og etterfølgende syner til sine trosfeller i Portland. Etter hvert som hun fikk anledning til det, gjentok hun omtalen av disse synene for grupper av adventister i Maine og statene omkring.VFM1 11.3

I august 1846 giftet Ellen seg med James White, en ung adventistpredikant. I de følgende 35 år tok hun ivrig del med sin mann i anstrengende evangelisk arbeid til han døde den 6. august 188l. De reiste vidt omkring i De forente stater. De talte og skrev, plantet og bygde, organiserte og administrerte. Tiden og prøvende forhold har bekreftet hvor solid den grunnvollen var som de la og hvor klokt og godt de bygde. De ledet an ved opprettelsen a; syvendedags adventistenes trykkeri og forlagsvirksomhet i 1849 og 1850 og under utviklingen av samfunnets organisasjon med et sunt økonomisk grunnlag for menighetens finanser i slutten av 1850-årene. Dette førte frem til organiseringen av Syvendedags adventistenes Generalkonferens i 1863. I midten av 1860-årene begynte vår helsevirksomhet, og samfunnets store skolevirksomhet tok til i første del av 1870-årene. Planen om å holde årlige leirmøter kom i gang i 1868, og i 1874 sendte adventistsamfunnet sin første misjonær til land utenfor USA.VFM1 11.4

Alle disse fremskritt så vel som den fulle utvikling og utfoldelse av disse virksomhetsgrenene gikk for seg under rettledning av de budskaper med råd, undervisning og oppmuntring som menigheten fikk ved Ellen G. Whites muntlige taler og hennes utrettelige penn. I begynnelsen kom budskapene til menighelens medlemmer gjennom personlige brev fra henne, eller ved artikler i bladet Present Truth (Den nærværende sannhet). I 1851 kom Ellen G. Whites første bok ut. Det var et hefte med tittelen En skildring av Ellen G. Whites kristelige erfaring og syner. Det var på 64 sider. En rekke nummererte hefter begynte å komme ut i 1855. De hadde tittelen Vitnesbyrd til menigheten. De inneholdt de budskaper med undervisning og tilrettevisning som Gud fra tid til annen sendte sitt folk for å velsigne, irettesette og rettlede dem. For å imøtekomme den stadige etterspørselen etter denne undervisningen ble den utgitt på ny i 1885 i fire innbundne bøker. Sammen med andre bind, som kom .ut i tiden 1889 til 1909, er de samlet i en serie på ni bind av Vitnesbyrd til menigheten.VFM1 12.1

James White og hans hustru brukte en stor del av sin tid til reiser og offentlig virksomhet. Men de bodde i Øst-statene helt til 1855. I de 17 år som fulgte, hadde de sitt hjem i staten Michigan. Fra 1872 og til br White døde i 1881, bodde de en stor del av tiden i California. Selv om søster White aldri var sterk hadde hun i sin midlere alder likevel en ganske god helse.VFM1 12.2

Familien White fikk fire barn. Den eldste gutten, Henry, levde til han ble 16 år, mens den yngste, Herbert, døde tre måneder gammel. De to mellomste guttene, Edson og William, levde til de ble voksne. De tok aktivt del i adventistsamfunnets virksomhet.VFM1 12.3

På oppfordring fra Generalkonferensen foretok Ellen G. White i 1885 en reise til Europa. Der ble hun i to år og hjalp til med å styrke virksomheten som nettopp var påbegynt på kontinentet. Hun slo seg ned i Basel, Sveits, og foretok omfattende reiser i Syd-, Mellom- og Nord-Europa. Hun var med til årsmøtene i forskjellige konferenser og kom sammen med trossøsken til deres møter. Etter dette ble hun fire år i De forente stater. På oppfordring fra Generalkonferensen reiste hun i 1891 til Australia. Der ble hun i ni år og hjalp til i pionerarbeidet og i utviklingen av vår virksomhet. Særlig innenfor skole- og helsesektoren var hun til stor hjelp på det store australske arbeidsfeltet. Søster White vendte tilbake til De forente stater i 1900 og slo seg ned på Vestkysten — i St. Helena, California. Der ble hun til hun døde i 1915.VFM1 13.1

Så lenge hun levde, var hennes innflytelse merkbar overalt innenfor syvendedags adventistenes rekker. Hun besøkte menigheter, tok del i Generalkonferensens store møter og så ofte hun kunne, ved årsmøtene. Dette gjorde at hun måtte reise fra det ene leirmøte til det andre gjennom hele sesongen. Overalt talte hun til menighets medlemmene og til store offentlige forsamlinger.VFM1 13.2

Gjennom flere årtier kom det regelmessig artikler fra hennes penn til samfunnets tidsskrifter. Disse ukentlige inspirerte budskaper øvde en stille, men stor og pregende innflytelse. Fra tid til annen kom hennes bøker fra pressen og ble lest om og om igjen med interesse. Oppgaven å bringe menigheten og verden den lærdom og undervisning som hun hadde fått gjennom sine syner, krevde en hel levetid. Synene fortsatte så lenge hun levde. Et av de tidligste synene var det vidtspennende og grunnleggende synet i 1858 angående den store strid. Før seks måneder var gått etter denne åpenbaringen, var stoffet ferdig til den lille boken Spiritual Gifts (Åndelige gaver). Første bind kom ut med undertittelen Den store strid mellom Kristus og hans engler og Satan og hans engler (Early Writings, 3. del). I mange senere syner ble historien om den store strid gitt mer i enkeltheter. Søster White skrev den om, først i 70- og 80-årene i de fire bindene av The Spirit of Prophecy (Profetiens Ånd) og senere i de bindene som The Conflict of Ages Series består av: Patriarker og Profeter, Profeter og Konger, Slektenes håp, Apostlenes Liv og Virksomhed og Den store Strid. Andre av hennes verker som har øvd en vidtrekkende innflytelse, er I den store Læges Fodspor (Helse og Livslykke) Kristi Lignelser (Ord som lever), Education (Uddannelse) — en bok om oppdragelse og utdannelse, Fra Naturens Talerstol og dessuten ti-tolv andre bøker som inneholder råd angående spesielle arbeidsgrener. Vi kan nevne f. eks. Evangeliets tjenere, Kolportør evangelisten, Counsels to Teachers, Parents, and Students (en bok med råd til lærere, foreldre og elever) m. fl. Den kjente boken Veien til Kristus er blitt lest av millioner av mennesker på over 60 språk.VFM1 13.3

Da Ellen G. White var 81 år gammel, var hun til stede ved Generalkonferensens møter i 1909. De ble holdt i Washington, D.C. Det var hennes siste reise over det amerikanske fastland. De neste fem årene tilbrakte hun med å utarbeide artikler til samfunnets tidsskrifter og med å legge arbeidet til rette med utgivelsen av sine bøker. Henimot avslutningen av sitt liv uttalte hun: “Enten mitt liv blir spart eller ikke, vil mine skrifter alltid tale, og deres arbeid vil fortsette så lenge tiden varer.” ) (Sitert etter Writing and Sending Out of the Testimonies for the Church, side 12, 13.)VFM1 14.1

Selv om Ellen G. White fortsatte å være aktiv i litterær virksomhet helt til den første delen av året 1915, arbeidet hun de siste tre årene av sitt liv likevel ikke under den store byrden av skriftlig arbeid som hadde kjennetegnet hennes virksomhet i en lang levetid. Med usvekket mot og i full tillit til sin Gjenløser sovnet hun inn i sitt hjem den 16. juli 1915 og ble lagt til hvile ved siden av sin mann og sine barn på Oak Hill kirkegård i Battle Creek, Michigan.VFM1 14.2

Syvendedags adventistene har ment, og mener fremdeles, at Ellen G. Whites virksomhet som “Herrens sendebud” var en oppfyllelse av forutsigelsen i Ap. 12, 17 og 19, 10 om at den siste menighet som “holder Guds bud”, skulle ha “Jesu vitnesbyrd” som er “profet-ordets ånd”. De ser i hennes arbeid den profetiske gaven som Paulus omtaler i Ef. 4, 9-13, og som Gud har satt i menigheten “for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro”.VFM1 14.3

De åpenbaringer hun fikk i sitt lange liv, stemte overens med hva Gud uttalte til Israel angående sine utvalgte redskaper: “Er det en profet, . . . så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer.” 4 Mos. 12, 6. Hva arten av hennes arbeid angår, lignet det svært meget på det som fordum ble utført av Israels anfører. I Hos. 12, 14 leser vi om ham: “Ved en profet førte Herren Israel opp fra Egypt, og ved en profet voktet han det.”VFM1 14.4

Søster Whites naboer og venner kjente henne som en alvorlig, gudfryktig og kristelig kvinne. Hvordan andre så på hennes liv og gjerning, finner vi i American Biograpbical History. Redaktøren for dette verket uttalte i 1878:VFM1 15.1

“Mrs. White er en kvinne med ualminnelig vel avbalansert åndelig fremferd. Menneskekjærlighet, åndelighet, samvittighetsfullhet og idealisme er fremtredende trekk hos henne. Hennes personlige egenskaper er slik at alle hun kommer i berøring med, knytter det varmeste vennskap med henne. De blir fylt med den største tillit til hennes oppriktighet. ... Tross hennes mangeårige offentlige virksomhet har hun bevart all den likefremhet og ærlighet som kjennetegnet hennes tidligere liv.VFM1 15.2

Som taler er Mrs. White en av de beste blant de få kvinnene som i de siste 20 år har gjort seg bemerket som foredragsholdere her i landet. En stadig øvelse har i den grad styrket hennes taleorganer at stemmen hennes får en sjelden dybde og kraft. Uttalen er så tydelig og kraftig at folk kunne høre henne når hun talte ved friluftsmøter så langt borte som en engelsk mil (over halvannen kilometer). Hennes språk er enkelt, men likevel alltid inntrykksfullt og formfullendt. Når hun blir inspirert av sitt emne, kan hun ofte utfolde en helt vidunderlig veltalenhet og holde de største forsamlinger trollbundet i timevis uten at de viser noen tegn til utålmodighet eller tretthet.VFM1 15.3

De emnene hun behandler i sine foredrag, er alltid av en praktisk art. For det meste dreier de seg om hjemmets plikter, om barneoppdragelse, om avhold og lignende emner. Ved vekkelsesmøter er hun alltid en taler med stor virkning. I de store byene har hun ofte talt til sine forsamlinger om sine yndlingsemner, og stadig blir hun mottatt med stor velvilje. I Massachusetts talte hun ved en viss anledning til en forsamling på 20 000 mennesker. Under spent oppmerksomhet hørte de på henne over en time.VFM1 15.4

Mrs. White har forfattet tallrike verker, som har fått en stor utbredelse. Hennes skrifter har preg av noe ukunstlet og praktisk, det samme som har vært fremtredende i hennes taler. I familielivet i hjemmet har de hatt en påfallende virkning. De fengsler den oppriktige lesers oppmerksomhet, og de kan ikke unngå å tjene til opplæring i det praktiske livs høytidelige plikter.” — Anført etter American Biographical History of Eminent and Self-Made Men of the State of Michigan (Third Congressional District), side 108.VFM1 15.5

Av sine medarbeidere, av menigheten og av medlemmene i sin familie ble Ellen G. White aktet og æret som en gudhengiven mor og som en alvorlig, høysinnet og utrettelig kristelig arbeider. Hun innehadde aldri noen offisiell stilling i menigheten. Aldri oppfordret hun noen til å besøke henne, heller ikke brukte hun noen gang sin nådegave til å skaffe seg popularitet eller til å oppnå økonomisk fordel. Hennes liv og alt hun eide, helliget hun til Guds sak.VFM1 16.1

I forbindelse med hennes død avsluttet redaktøren i et populært ukeblad sin kommentar over hennes fruktbare arbeid med disse ord: “Hun var absolutt ærlig i sin tro på sine åpenbaringer Hennes liv var dem verdig. Hun viste ikke noe. åndelig hovmod og søkte ingen verdslig vinning. Hun levde et liv og utførte et arbeid som var en profetinne verdig.” — The Independent, 23. august 1915.VFM1 16.2

En mer detaljert skildring av Ellen G. Whites liv kan leseren finne i The Christian Experience and Teachings of Ellen G. White.The Trustees of the Ellen G. White PublicationsVFM1 16.3