Du kan gjøre meg ren

Av alle sykdommer som var kjent i Midt-østen, var spedalskhet den som var mest fryktet. Selv de modigste ble fylt med frykt når de tenkte på hvor uhelbredelig og smittsom den var, og hvor forferdelig den virket på dem som var angrepet av denne sykdommen. Blant jødene ble den sett på som en straff for synd, og derfor ble den gjerne kalt “slaget” eller “Guds finger”. Den ble betraktet som et symbol på synd fordi den var så alt omfattende, uhelbredelig og drepende.HOL 46.1

Ifølge sermoniloven ble spedalske erklært for urene. Alt de rørte ved, ble urent. Luften ble forurenset ved at de pustet. De ble utelukket fra alle steder der det bodde noen, som om de allerede var døde. Dersom det var mistanke om at noen hadde denne sykdommen, måtte de tre fram for prestene, som skulle undersøke dem og avgjøre saken. Dersom et menneske ble erklært for spedalsk, ble det skilt ut fra familien, utelukket fra fellesskapet i Israel og dømt til å være sammen med andre som led av samme sykdom. Heller ikke konger og fyrster var unntatt fra dette. Om en monark ble angrepet av denne fryktelige sykdommen, måtte han gi avkall på septeret og trekke seg bort fra samfunnet.HOL 46.2

Borte fra slektninger og venner måtte den spedalske bære forbannelsen av den sykdommen han led av. Han hadde plikt på seg til å kunngjøre for andre hvilken ulykke han var kommet i; han måtte sønderrive sine klær og rope ut en advarsel til alle han møtte, så de kunne komme seg unna og slippe å bli smittet. Ropet: “Uren! Uren!” med klagende stemme fra den ensomme utstøtte var en advarsel folk lyttet til med avsky og frykt.HOL 46.3

I det området hvor Jesus drev sitt arbeid, var det mange som led på denne måten, og etter hvert som nyhetene om alt det han utrettet nådde dem, begynte troen å spire hos en av dem. Dersom han bare kunne komme til Jesus, ville han sikkert kunne bli helbredet. Men hvordan kunne han finne Jesus? Han var dømt til å leve isolert - hvordan kunne han da komme seg til Den Store Lege? Og ville Kristus helbrede ham? Kanskje ville han, som fariseerne og til og med legene, bare kaste en ny forbannelse over ham og forlange at han skulle komme seg bort fra der det fantes mennesker?HOL 46.4

Han tenker på alt det han var blitt fortalt om Jesus. Ikke en som hadde søkt hjelp hos ham, var blitt avvist. Den ulykkelige mannen bestemmer seg for å finne Frelseren. Selv om han var utelukket fra byene, så kunne det jo hende at han kunne treffe på ham på en eller annen sti langs fjellskråningen eller et sted der han underviste utenfor byene. Vanskelighetene er store, men dette er det eneste håpet han har.HOL 47.1

Han står langt unna, men den spedalske oppfatter noen få ord av det Frelseren sier. Han ser hvordan han legger sine hender på de syke. Han ser hvordan lamme, blinde, halte og slike som var nær ved å dø, står opp friske og sunne og priser Gud for at de er blitt befridd fra plagene sine. Han blir styrket i sin tro. Litt etter litt nærmer han seg den store skaren som står omkring og lytter. De forbud han har fått, folkets sikkerhet, den frykt som alle har for ham - han glemmer det alt sammen. Det eneste som nå står i hodet på ham, er et herlig håp om å bli helbredet.HOL 47.2

Han er avskyelig å se på. Sykdommen har satt fryktelige merker på ham, og den ødelagte kroppen hans er et redselsfullt syn. Folket flykter unna når de får øye på ham. Redde trekker de seg sammen for å unngå å komme borti ham. Noen forsøker å hindre ham i å komme bort til Jesus, men forgjeves. Han verken ser eller hører dem, Han legger ikke merke til deres hatefulle blikk. Han ser bare Guds Sønn og hører bare den stemmen som taler liv til de døende.”HOL 47.3

Mens han baner seg vei fram mot Jesus og kaster seg ned for føttene hans, roper han: “Herre! om du vil, så kan du gjøre meg ren.” Jesus svarer idet han legger sine hender på ham: “Jeg vil, bli ren!” Mat 8:2,3.HOL 48.1

øyeblikkelig skjer det en forandring med den spedalske. Blodet blir friskt, nervene følsomme og musklene faste. Den unaturlige hvite, skallete huden som er så typisk for spedalskhet, forsvinner, og kjøttet blir like friskt som på et lite barn.HOL 48.2

Dersom prestene hadde fått vite hvordan denne spedalske egentlig var blitt helbredet, ville kanskje det hatet de på forhånd hadde mot Kristus, fått dem til å felle en upartisk dom. Derfor bad han ham om ikke å fortelle noen om at han var blitt helbredet, men straks stille seg fram i templet med et offer før ryktene om miraklet kom ut blant folk. Før prestene kunne ta imot et slikt offer, ble det krevd at den som ville ofre ble undersøkt, så de kunne bekrefte at han var blitt fullstendig frisk igjen. Prestene undersøkte mannen, og de samme som hadde dømt den spedalske til å holde seg borte fra mennesker, måtte nå bevitne at han var blitt helbredet. Han fikk igjen tillatelse til å bo hjemme og ta del i samfunnslivet. Han kjente at helsen er en dyrebar gave. Han gledet seg over at han hadde fått sin fulle kraft tilbake igjen, og at han kunne være sammen med familien sin. Han kunne ikke lenger skjule for andre at han var blitt helbredet, og uten å bry seg om den advarslen Jesus hadde gitt ham, gikk han jublende omkring og fortalte hvem det var som hadde gjort ham frisk.HOL 48.3

Det står skrevet at da denne mannen kom til Jesus, var han spedalsk. Denne sykdommens dødlige gift hadde angrepet hele kroppen hans. Disiplene forsøkte å hindre Mesteren i å komme borti ham, fordi den som rørte ved en spedalsk, ble selv regnet som uren. Men da Jesus la hånden på den spedalske; ble han slett ikke smittet. Sykdommen ble tatt bort. Slik er det også med syndens spedalskhet - dypt rotfestet, dødelig og umulig å få bort ved menneskelig kraft. “Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår.” Jes l :5,6. Men Jesus, som kom for å bo blant menneskene, ble ikke smittet av dette. Der han var kunne synderen finne helbredelse. Hver og en som faller ned for hans føtter og sier i tro: “Herre! Om du vil, så kan du gjøre meg ren,” vil få dette svaret: “Jeg vil, bli ren!”HOL 48.4

Noen ganger lot ikke Jesus dem han helbredet kjenne den velsignelsen de søkte med en gang. Men når det gjaldt denne spedalske, fikk han umiddelbart det han bad om. Når vi ber om jordiske velsignelser, kan det hende at svaret ikke kommer med en gang, eller så vil kanskje Gud gi oss noe annet enn det vi ber om. Men slik er det ikke når vi ber om tilgivelse for synd. Det er hans vilje å rense oss fra synd, å gjøre oss til sine barn og sette oss i stand til å leve et rent liv. Kristus “gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje.” Gal 1:4. “Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.” l Joh 5:14,15.HOL 49.1

Jesus så dem som hadde det vondt, dem som var tunge om hjertene, dem som ikke lenger så noe håp, dem som prøvde å dempe sin innerste lengsel med jordiske gleder, og han innbød dem alle til å komme og finne hvile hos ham.HOL 49.2