125. Kjærlighet til verdslige forlystelser

Det er en urovekkende kjensgjerning at kjærlighet til verden er det som i det store og hele opptar de unges sinn. Mange oppfører seg som om nådetidens dyrebare timer, som hurtig svinner, var en eneste stor fridag, og som om de ble satt inn i verden bare for at de skulle more seg og tilfredsstille seg med en uavbrutt strøm av opphisselser og spenning. De har sin glede i verden og i det som hører den til, og er fremmede overfor Faderen og hans Ånds nåde. Mange er uforsiktige med hvordan de taler. De glemmer at det er ordene deres som skal rettferdiggjøre dem eller fordømme dem. Gud blir vanæret av deres lettsindigher og deres tomme og fåfengte tale og latter som kjennetegner livet hos mange av våre unge. . . .UID 314.1

Satan gjør særlige anstrengelser for å få dem til å finne glede i verdslige fornøyelser, og for å få dem til å unnskylde seg med å forsøke å vise at disse fornøyelsene er uskadelige, uskyldige og til og med nyttige for en god helse. Han prøver å få veien som fører til et hellig liv, til å se så vanskelig ut som mulig, mens de verdslige fornøyelsenes sti blir strødd med blomster.UID 314.2

Han fremstiller for de unge verden og dens forlystelser med falske og smigrende farger. Men jordens forlystelser vil snart slutte, og det som er blitt sådd, må høstes. Er vår personlige dyktighet, våre evner og talenter for verdifulle til å bli viet til Gud, opphavet til vårt liv, han som våker over oss hver stund? Er våre egenskaper for dyrebare til å bli helliget til Gud?UID 314.3