LIKHET MED VERDEN

De som går på den trange veien, snakker om den glede og lykke de skal nå ved avslutningen av reisen. Ansiktstrekkene deres er ofte bedrøvet, men stråler likevel ofte av en salig og hellig glede. De kler seg ikke på samme måte som flokken på den brede veien, snakker ikke som den og oppfører seg heller ikke slik. Det er stilt opp et mønster for dem. En sorgens mann som var kjent med smerte, har åpnet denne veien for dem og gått på den selv. Hans etterfølgere ser fotsporene hans og finner trøst og oppmuntring. Han gikk trygt igjennom, og det kan også de dersom de følger i hans fotspor.UD 107.1

Den brede veien.— På den brede veien er alle opptatt av sin egen person, sine klær og gledene på veien. De gir seg uhemmet over til lystighet og munterhet og tenker ikke på avslutningen av reisen, på den sikre ødeleggelsen ved veiens ende. Hver dag nærmer de seg ødeleggelsen, men de haster likevel blindt av sted fortere og fortere. Å, hvor fryktelig det var for meg å se dette!UD 107.2

Blant dem som gikk på den brede veien, så jeg mange som disse ordene var skrevet på: «Død for verden. Alle tings ende er nær, vær også dere beredt!” De så nøyaktig ut som alle de forferdelige menneskene omkring dem med unntak av en skygge av tristhet som jeg la merke til i deres ansikter. De førte nøyaktig den samme samtale som de lystige og tankeløse omkring dem førte. Men av og til pekte de med stor tilfredshet på det som sto skrevet på klærne deres, og oppfordret andre til å få det samme skrevet på deres klær. De var på den brede veien, men bekjente seg likevel til å være blant dem som gikk på den trange veien. De som var omkring dem, sa: «Det er ingen forskjell mellom oss. Vi er like. Vi kler oss, snakker og oppfører oss likt.»UD 107.3

Det ble vist meg hvordan noen bekjennende sabbatsholdere lignet verden. Det er til vanære for deres bekjennelse og til vanære for Guds sak. Det de bekjenner, er løgn. De tror at de ikke er lik verden, men de og verden er så like i klesdrakt, i det de snakker om, i handlinger, at det ikke er noen forskjell. Jeg så at de pyntet de stakkars dødelige legemene sine, disse som når som helst kan bli berørt av Guds finger og lagt på smertens leie. Og så, når de kommer til den siste anledning til å vende om, og ansiktene deres er pint av dødskval, er det store spørsmålet dette: «Er jeg rede til å dø? Rede til å tre frem for Gud i dommen og gjennomgå den store ransakelsen?”UD 108.1

Spør dem da hva de mener om å pynte sine legemer. Der-som de har noen forståelse av hva det er å være rede til å tre frem for Gud, vil de fortelle deg at hvis de kunne gå tilbake og leve om igjen den tiden som er gått, ville de forandre sitt levesett, avsky verdens dårskap, dens forfengelighet og stolt-het, og de ville pynte legemet med en beskjeden klesdrakt og være et eksempel for omgivelsene. De ville leve til Guds ære.UD 108.2

Hvorfor er det så vanskelig å føre et selvfornektende og ydmykt liv? Fordi bekjennende kristne ikke er døde overfor verden. Det ville ikke være så vanskelig hvis de virkelig var døde. Men mange lengter etter Egypts purre og løk. De har en hang til å kle seg og handle så likt verden som mulig og likevel komme til himmelen. Disse klatrer opp en annen vei. De går ikke gjennom den trange porten og på den smale stien. . . .UD 108.3

Disse har ikke noen unnskyldning. Mange kler seg som verden for at de skal kunne øve innflytelse. Men her begår de en sørgelig og skjebnesvanger feil. Dersom de skal øve en ekte og varig innflytelse, må de leve det de bekjenner, vise sin tro ved rettferdige gjerninger og gjøre forskjellen mellom den kristne og verden stor. Jeg så at både ordene, klesdrakten og handlingene burde vitne for Gud. Da ville en hellig innflytelse gjøre seg gjeldende over alle, og alle ville vite at de hadde vært sammen med Jesus. De vantro ville se at den sannheten vi bekjenner, har en hellig innflytelse, og at troen på Jesu gjenkomst påvirker menns og kvinners karakter. Dersom noen vil at deres innflytelse skal være til fordel for sannheten, må de leve sannheten og på den måten etterligne det ydmyke mønsteret.UD 108.4

Forberedelse for Jesu gjenkomst.— Jeg så at Gud hater stolthet, og at alle de stolte og de som synder, skal bli til stry, og dagen som kommer, skal sette dem i brann. Jeg så at den tredje engels budskap fremdeles må virke som surdeig på mange hjerter som sier at de tror det. Deres stolthet, egen-kjærlighet, begjær og kjærlighet til verden må renses bort.UD 109.1

Jesus kommer snart. Skal han finne et folk som ligner ver-den? Vil han anerkjenne dem som sitt folk, som han selv har renset? Å nei. Ingen andre enn dem som er rene og hellige, vil han godta som sine. De som er renset og gjort hvite gjennom lidelse og har holdt seg atskilt og uplettet fra verden, vil han anerkjenne som sine.UD 109.2

Da jeg så den fryktelige kjensgjerningen at Guds folk ble lik verden, at det ikke var noen forskjell, unntatt i navnet, mellom dem som sier at de er disipler av den saktmodige og ydmyke Jesus, og de vantro, følte jeg en dyp smerte i min sjel. Jeg så at Jesus ble såret og hans navn gjort til skamme. Da engelen med sorg så Guds bekjennende folk elske verden og være grepet av dens ånd og følge dens skikker, sa han: «Riv dere løs! Riv dere løs! Ellers vil han gi dere del med hyklerne og de vantro utenfor staden. Bekjennelsen deres vil bare gi dere større kvaler, og straffen deres vil bli større fordi dere kjente hans vilje, men fulgte den ikke.»UD 109.3

De som bekjenner seg til å tro den tredje engels budskap, skader ofte Guds sak ved lettsindighet, spøk og fjas. Jeg så at dette onde finnes i alle våre rekker. Jeg så at vi burde ydmyke oss for Herren. Guds Israel burde sønderrive sine hjerter og ikke sine klær. Det er sjelden å se barnslig enkelhet. Vi tenker mer på å bli anerkjent av mennesker enn på å behage Gud.UD 109.4

Engelen sa: «Bered deres hjerter, ellers vil han møte dere med dom og skjære over den skjøre livstråden, og dere vil synke ubeskyttet i graven, uforberedt til dommens dag. Eller dersom dere ikke blir lagt i graven, vil dere, om dere ikke snart slutter fred med Gud og river dere løs fra verden, opp-dage at hjertene deres blir hardere, og dere vil lene dere til en falsk støtte, en innbilt forberedelse, og dere vil oppdage feiltagelsen for sent til å sikre dere et velgrunnet håp. — Testimonies I, side 127—134.UD 109.5

Hva gagner det?— Kristus formaner alle til å tenke seg om. Avlegg regnskapet ditt ærlig og oppriktig. Legg Jesus i den ene vektskålen. Det betyr en evig skatt, livet, sannheten, himmelen, og så hele gleden i Kristus over frelste sjeler. Legg hver lyst som verden kan gi, i den andre vektskålen. Legg på den ene siden tapet av din egen sjel og av de sjeler som du kunne ha blitt et redskap til å frelse. Legg på den andre siden et liv — for deg og for de andre — som kan måle seg i lengden med Guds eget liv. Vei så for og imot — i tid og evighet. Mens du engasjeres på denne måten, sier Kristus til deg: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men forspiller sitt liv?» Mark. 8, 36.UD 110.1

Gud ønsker at vi skal velge det himmelske, og ikke det jordiske. Han åpner for oss muligheten av en himmelsk investering. Han vil gi oppmuntring til våre mest høytflyvende mål, trygghet for våre mest utsøkte skatter. Han er-klærer: «Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir.” Es. 13, 12. De rikdommer som møllen eter opp og rusten fortærer, skal snart feies vekk i en fart. Men da skal Kristi etterfølgere fremdeles kunne glede seg over sin himmelske skatt, de uforgjengelige rikdommer.» — Ord som lever, side 247, 248.UD 110.2