Utvikling og tjeneste

Kristenlivet er mer enn mange anser det for å være. Det består ikke bare av mildhet, tålmodighet, saktmodighet og vennlighet. Disse er dyder av vesentlig betydning; men det behøves også kraft, energi og utholdenhet. Den stien Kristus avmerker, er smal, en selvfornektelsens sti. Til å gå på denne stien og trenge fram gjennom vanskeligheter og mistrøstige forhold kreves det menn som er mer enn bare sveklinger.ET 218.1

Det behøves menn med utholdenhet, menn som ikke venter på at veien skal bli jevnet for dem og enhver hindring fjernet, menn som vil puste nytt liv i motløse arbeideres matte bestrebelser, menn med hjerter som gløder av kristelig kjærlighet, og hvis hender er sterke til å utføre Mesterens gjerning.ET 218.2

Noen som står i misjonens tjeneste, er svake og slappe, mangler energi og blir lett motløse. De mangler framdrift. De har ikke disse positive karaktertrekk som setter en i stand til å utrette noe — den ånd og energi som tenner begeistring. De som ønsker å vinne framgang, må være modige og håpefulle. De bør utvikle ikke bare de innadvendte, men også de utadvirkende dyder. På samme tid som de skal gi et mildt svar som stiller harme, må de eie heltens mot til å stå det onde imot. Sammen med den kjærlighet som tåler alt, behøver de den karakterstyrke som vil gjøre deres innflytelse til en positiv kraft.ET 218.3

Noen har ingen karakterfasthet. Deres planer og forsetter har ingen bestemt form og sammenheng. De er til liten nytte i verden. Denne svakhet, ubestemthet og udyktighet bør over-vinnes. I sann kristelig karakter er det en ubetvingelighet som ikke lar seg påvirke eller kue av ugunstige forhold. Vi må ha moralsk ryggrad, en rettskaffenhet som ikke lar seg smigre, bestikke eller avskrekke.ET 218.4

Gud ønsker at vi skal bruke enhver anledning til å sikre oss en forberedelse til hans gjerning. Han venter at vi skal sette alle våre krefter inn på å utføre den, og at dens hellighet og dens fryktelige ansvar skal holdes levende for våre hjerter.ET 218.5

Mange som har betingelser for å utføre et fortrinlig arbeid, utretter bare lite fordi de forsøker lite. Tusener av mennesker tilbringer livet som om de ikke hadde noen stor oppgave å leve for, ikke noe høyt ideal å nå. En av grunnene til dette er deres lave vurdering av seg selv. Kristus betalte en umåtelig pris for oss, og han ønsker at vi skal vurdere oss i samsvar med den prisen som er betalt.ET 218.6

Vær ikke tilfreds med å nå et lavmål. Vi er ikke det vi kunne være, eller det som vi ifølge Guds vilje burde være. Gud har gitt oss forstandsevne, ikke forat disse skulle forbli uvirksomme eller misbrukes til jordiske, lave beskjeftigelser, men forat de skulle utvikles til det ytterste, renses, helliges, foredles og brukes til fremme av hans rikes interesser. . . .ET 219.1

Husk på at i hvilken stilling du enn måtte tjene, så åpenbarer du dine beveggrunner og utvikler en karakter. Hva din gjerning enn består i, så utfør den med nøyaktighet og med flid; overvinn tilbøyeligheten til å søke en lett oppgave.ET 219.2

Den samme ånd og de samme prinsipper som man innfører i det daglige arbeid, vil bli innført i hele ens liv. De som ønsker en bestemt mengde arbeid å gjøre, å få en fast lønn og å være nøyaktig skikket til en gjerning uten det besvær å skulle tilpasse seg eller opplæres, er ikke de som Gud kaller til å virke i hans sak. De som legger an på å yte så lite som mulig av sin fysiske, åndelige og moralske kraft, er ikke de arbeidere som han kan utøse sine rike velsignelser over. Deres eksempel smitter. Egeninteresser er det ledende motiv hos dem. De som det må holdes tilsyn med, og som bare arbeider når hver enkelt plikt anvises dem, er ikke de til hvem Herren vil si: Du gode og tro tjener. Det behøves arbeidere som legger energi, rettskaffenhet og flid for dagen, slike som er villige til å gjøre hva som helst som behøver å bli gjort.ET 219.3

Mange blir udyktige fordi de unndrar seg ansvar av frykt for mislykt gjerning. Derved oppnår de ikke den utvikling som erfaringen bringer, og som lesning og studium og alle de fordeler som ellers oppnås, ikke kan skaffe dem.ET 219.4

En mann kan forme omstendighetene, men omstendighetene må ikke få lov til å forme mannen. Vi bør gripe omstendighetene som redskaper til å arbeide med. Vi skal alltid mestre dem, men bør ikke tillate dem å mestre oss.ET 219.5

Sterke menn er ofte slike som har møtt motstand, skuf-felser og motbør. De hindringer som de møter, bidrar til å sette deres krefter i virksomhet og blir således til avgjorte velsignelser for dem. De vinner selvtillit. Strid og forviklinger nødvendiggjør utøvelsen av fortrøstning til Gud og krever den fasthet som utvikler styrke.ET 219.6

Kristus utførte ingen knepen tjeneste. Han målte ikke sitt arbeid etter antall timer. Hans tid, hans hjerte, hans sjel og styrke var helliget til arbeid for å gagne menneskeheten. Om dagen utførte han slitsomt arbeid, og gjennom lange netter lå han bøyd i bønn til Gud om nåde og utholdenhet forat han kunne utføre en større gjerning. Med høye rop og tårer oppsendte han sine bønner til himmelen om at hans menneskelige natur måtte bli styrket, at han måtte være rustet til å møte den listige fiende i all hans vill-ledende virksomhet og styrkes til å fullbyrde sin misjon til menneskehetens oppløftelse. Til sine arbeidere sier han: “Jeg har gitt dere et forbilde, forat dere skal gjøre som jeg har gjort.” Joh. 13, 15.ET 220.1

“Kristi kjærlighet tvinger oss,” sa Paulus. 2 Kor. 5, 14. Dette var det drivende prinsipp i hans ferd; det var hans drivkraft. Dersom hans iver noen gang slaknet et øyeblikk på pliktens vei, fikk et blikk på korset ham til å omgjorde sitt sinns lender på ny og til å trenge fremad på selvfornektelsens bane. I arbeidet for sine brødre forlot han seg meget på åpenbarelsen av den uendelige kjærlighet i Kristi offer med dens dempende, tvingende kraft.ET 220.2

Hvor alvorlige og hvor gripende er ikke hans ord: “Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, forat dere ved hans fattigdom skulle bli rike.” 2 Kor. 8, 9. Dere kjenner den høyhet som han fornedret seg fra, det dyp av ydmykelse som han steg ned til. Hans føtter betrådte oppofrelsens sti og vek ikke til side inntil han hadde gitt sitt liv. For ham var det ingen hvile mellom tronen i himmelen og korset. Hans kjærlighet til menneskene ledet ham til å by enhver forhånelse velkommen og til å tåle enhver mishandling.ET 220.3

Paulus formaner oss til ikke å se “hver på sitt eget, men enhver også på andres beste”. Han byr oss ha det samme sinn “som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død”. Fil. 2, 4-8.ET 220.4

Enhver som tar imot Kristus som sin personlige frelser, vil lenges etter den forrett å kunne tjene ham. Ved tanken på hva himmelen har gjort for ham, vil hans hjerte fylles med en grenseløs kjærlighet og takknemlig tilbedelse. Han er ivrig etter å vise sin kjærlighet til Kristus og til hans kjøpte eiendom. Han attrår møye, gjenvordigheter og oppofrelse.ET 220.5

En sann arbeider for Gud vil gjøre sitt beste fordi han derved kan herliggjøre sin mester. Han vil gjøre det som er rett, for å kunne etterkomme Guds krav. Han vil strebe etter å utvikle alle sine evner. Han vil utføre enhver plikt som for Gud. Hans eneste ønske vil være at Kristus må få hyllest og fullkommen tjeneste.ET 221.1

Det finnes et maleri som framstiller en okse stående mel-lom en plog og et alter, og med innskriften: “Ferdig til begge deler” — ferdig til å arbeide med å trekke plogen eller til å ofres på alteret. Dette er en framstilling av det sanne Guds barn — villig til å gå hvor som helst plikten kaller, til å fornekte seg selv og til å ofres i Gjenløserens tjeneste. — Ministry of Healing, side 497-502.ET 221.2