Oppofrende hengivenhet

Forat en mann kan bli en framgangsrik predikant, må han ha noe mer enn boklige kunnskaper. En arbeider for sjeler må eie oppofrende hengivenhet, rettskaffenhet, forstand, flid, energi og taktfullhet. Ingen som eier disse egenskaper, kan være underlegen; han vil nettopp øve en bestemmende inn-flytelse til det gode.ET 79.2

* * * * *

Kristus innrettet sine krav og sine ønsker i strengt samsvar med sin misjon — den misjon som hadde himmelens insignier. Han lot allting være underordnet den gjerningen som han kom til denne verden for å utføre. Da hans mor fant ham som barn sittende i rabbinernes skole og sa til ham: “Barn! hvorfor gjorde du oss dette? Se, din far og jeg har lett etter deg med smerte,” svarte han — og dette svar uttrykte grunntonen i hans livsgjerning: — “Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Faders hus ?” Luk. 2, 48. 49.ET 79.3

Den samme helligelse, den samme oppofrende hengivenhet, den samme underkasting under Guds krav som kom til syne hos Kristus, må vise seg hos hans tjenere. Han forlot sitt trygge og fredelige hjem, forlot den herlighet som han hadde hos Faderen før verden ble til, forlot sin stilling på universets trone og trådte fram som et lidende, fristet menneske, gikk ut i ensomhet, for å så med tårer og for med sitt blod å vanne livets sæd for en fortapt verden.ET 79.4

På samme vis må hans tjenere gå ut for å så. Da Abraham ble kalt til å være en såmann for å strø ut sannhetens sæd, ble det pålagt ham: “Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg!” “Og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme.” 1 Mos. 12, 1; Heb. 11, 8. Han dro ut som Guds lysbærer, for å bevare hans navn levende på jorden. Han forlot sitt land, sitt hjem, sine slektninger og alle de behagelige omgivelser som hørte med ti! hans jordiske liv, for å bli en pilegrim og en fremmed.ET 79.5

Således kom også det budskapet til apostelen Paulus mens han ba i tempelet i Jerusalem: “Dra ut! for jeg vil sende deg ut til hedningefolk langt borte.” Ap. gj. 22, 21. Således må de som kalles til å forene seg med Kristus, forlate alt for å følge ham. Gamle omgangskretser må brytes, livsplaner oppgis, jordiske forhåpninger legges til side. Med møye og tårer, i ensomhet og med oppofrelse må sæden såes.ET 80.1

De som helliger seg til Gud med legeme, sjel og ånd, vil stadig få en ny forsyning av legemlig, sjelelig og åndelig styrke. De har adgang til himmelens uuttømmelige forråd. Kristus gir dem åndepustet av sin egen Ånd, livet av sitt eget liv. Den Hellige Ånd setter sine høyeste krefter i virksomhet i hjerte og sinn. Guds nåde forøker og mangfoldiggjør deres evner, og enhver fullkommenhet i den guddommelige natur kommer dem til hjelp i arbeidet med å frelse sjeler. Gjennom samarbeid med Kristus gjøres de fullkomne i ham, og i sin menneskelige svakhet settes de i stand til å utføre Allmaktens gjerninger.ET 80.2

Gjenløseren vil ikke ta imot en delt tjeneste. Den som arbeider for Gud, må daglig lære hva det betyr å overgi seg selv. Han må granske Guds Ord, lære å forstå dets mening og lyde dets forskrifter. Således kan han oppnå idealet av kristelig fullkommenhet. Dag for dag arbeider Gud med ham og fullkommer den karakter som skal bestå i den siste prøvestund. Og i menneskers og englers påsyn utvirker den troende dag for dag et opphøyd eksperiment og viser hva evangeliet formår å utrette for falne mennesker.ET 80.3

Da Kristus kalte sine disipler til å følge ham, tilbød han dem ingen smigrende utsikter i dette liv. Han ga dem ikke noe løfte om vinning eller verdslig ære, og de traff heller ingen avtale om hva de skulle få. Til Matteus, som satt på tollboden, sa Frelseren: “Følg meg! Og han sto opp og fulgte ham.” Matt. 9, 9. Før Matteus gikk inn i tjenesten, ventet han ikke for å stille krav om et visst honorar som svarte til det beløp han fikk i sin tidligere stilling. Uten spørsmål eller betenkning fulgte han Jesus. For ham var det nok at han skulle være sammen med Frelseren så han kunne høre hans ord og forene seg med ham i hans gjerning.ET 80.4

Slik var det også med de disipler som var blitt kalt tidligere. Da Jesus bød Peter og hans feller å følge ham, forlot de øyeblikkelig sine båter og garn. Noen av disiplene hadde venner som var beroende av dem for sitt underhold; men da de fikk Frelserens innbydelse, ventet de ikke for å spørre: Hva skal jeg leve av, og kunne underholde min familie med? De lød kallet; og da Jesus senere spurte dem: “Da jeg sendte dere ut uten pung og skreppe og sko, fattedes dere da noe?” så kunne de svare: “Nei, intet.” Luk. 22, 35.ET 80.5

I dag kaller Frelseren oss til sin gjerning, liksom han kalte Matteus og Johannes og Peter. Dersom våre hjerter er berørt av hans kjærlighet, så vil spørsmålet om lønn ikke være det første vi tenker på. Vi vil glede oss over å være Kristi medarbeidere, og vi vil ikke frykte for å forlate oss på hans omsorg. Dersom vi gjør Gud til vår styrke, så vil vi ha en klar oppfatning av vår plikt og ha uegennyttige mål for øye. Den drivende kraften i vårt liv vil være et edelt forsett som vil heve oss opp over lave beveggrunner.ET 81.1

Mange som Herren kunne bruke, vil ikke høre og lyde hans stemme framfor noen annens. Slekt og venner samt tidligere vaner og omgivelser har en så sterk innflytelse over dem at Gud bare kan gi dem liten undervisning og meddele dem lite kunnskap om sine forsetter. Herren ville gjøre langt mer for sine tjenere dersom de var helt overgitt til ham og satte hans tjeneste høyere enn slektskapsbånd og alle andre jordiske forbindelser.ET 81.2