Hvordan vi bør behandle de feilende

Dersom man mener at en bror har begått feil, bør hans brødre og søstre ikke hviske om dette seg imellom og gjøre bemerkninger om dette og forstørre de antatte villfarelser og feil. Det blir gjort så meget i den retning, og følgen er at Guds mishag hviler over dem som gjør det, og Satan fryder seg fordi han kan svekke og plage dem som kunne være sterke i Herren. Verden ser deres svakhet og bedømmer denne klasse mennesker og den sannheten de bekjenner seg til å elske, etter de frukter som viser seg hos dem.VM2 209.1

“Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte, så han ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin neste ondt og ikke fører skam over dem som står ham nær, den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren, som sverger seg selv til skade og ikke bryter sitt ord, den som ikke låner sine penger ut mot rente og ikke tar gave mot den uskyldige. Den som dette gjør, skal ikke rokkes evindelig.” Sal. 15, 1-5. Her blir baktaleren utelukket fra å kunne bo i Guds telt og på Sions hellige berg. Den som bringer skam over dem som står ham nær, kan ikke være til behag for Gud.VM2 209.2

Hvor mange ganger hender det ikke at predikanter, mens de utfører et godt arbeid med å lede sjeler til Gud og til sannheten, blir kalt til et annet sted for å ordne en menighetssak mellom brødre som selv har handlet helt feilaktig og som var besjelet av en stridbar, anmassende ånd!VM2 209.3

Å kalle menn bort fra sitt virkefelt på denne måten er noe som har gjentatt seg gang på gang under utviklingen av dette verk, og det er noe som menneskenes store motstander har funnet på for å hindre Guds sak. Når sjeler som har vært i ferd med å ta standpunkt på sannhetens side, på denne måten kommer under ugunstige innflytelser, mister de interessen, og det hender svært sjelden at sannheten på ny kan gjøre et mektig inntrykk på dem. Den onde søker stadig å finne på et eller annet for å dra predikanten bort fra hans virkefelt på dette kritiske tidspunkt, forat fruktene av hans arbeid skal bli tilintetgjort.VM2 209.4

I menigheten finnes det vanhellige, uomvendte menn og kvinner som tenker mer på å hevde sin egen verdighet og sine egne meninger enn de tenker på sine medmenneskers frelse. Satan påvirker slike til å få i stand vanskeligheter som kan legge beslag på predikantens tid og arbeid, og mange sjeler går fortapt som en følge av dette.VM2 210.1

Når det råder splittede følelser blant medlemmene i menigheten, er deres hjerter harde og upåvirkelige. Det arbeid predikanten utfører, kan da sammenlignes med hammerslag på kaldt jern, og hver av partene blir mer stadfestet i sitt eget standpunkt enn de var før. Predi-kanten kommer i en meget lite misunnelsesverdig stilling, for selv om han tar en aldri så klok avgjørelse, blir det til mishag for den ene eller den andre, og på den måten blir partiskhetens ånd styrket.VM2 210.2

Dersom predikanten tar inn hos en eller annen familie, kan han være sikker på at andre blir misunnelige og redde for at han skal få ufordelaktige inntrykk angående dem. Når han da gir råd, vil noen si at “denne eller hin har snakket med ham”, og hans ord har ingen vekt hos dem. På den måten blir deres sjeler væpnet med mistillit og mistanke, og predikanten blir gjenstand for deres fordom og skinnsyke. Altfor ofte er saken verre når han reiser enn den var da han kom dit. Dersom han helt hadde nektet å høre på noens fargelagte, ensidige uttalelser, og dersom han hadde gitt råd i samsvar med den bibelske regel og sagt som Nehemias: “Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned” (Neh. 6, 3), ville vedkommende menighet ha vært i en langt bedre tilstand.VM2 210.3

Predikanter og medlemmer i menigheten mishager Gud når de tillater noen å fortelle dem om brødrenes feil. De burde ikke høre på disse historier, men spørre: “Har du nøye fulgt din Frelsers oppfordring? Har du vært hos synderen og snakket med ham om hans feil deg og ham imellom? Og har han nektet å høre på deg? Har du med omhu og under bønn tatt to eller tre andre med deg og arbeidet for ham med ømhet, ydmykhet og saktmodighet og med et hjerte som banket av kjærlighet til hans sjel? ” Dersom høvdingens (Kristi) befa-linger slik som de finnes i reglene om de feilende, nøye er blitt fulgt, bør man ta enda et skritt: Si det til menigheten og la saken bli behandlet i samsvar med Skriften. Da først vil himmelen stadfeste den avgjørelsen menigheten tar om å avskjære det lem som volder forargelse, dersom vedkommende da ikke omvender seg. Dersom disse skrittene ikke er blitt tatt, så lukk øre for klager og unngå på den måten å bringe skam over dem som står deg nær. Hvis alle brødre og søstre ville følge denne kristelige fremgangsmåte, ville onde tunger forstumme, for de ville ikke finne et så gunstig felt hvor de kunne arbeide for å bite og fortære hverandre.VM2 210.4