Kapittel 5—Satans redskaper

Satan bruker menn og kvinner som redskaper for å lokke til synd og gjøre den tiltrekkende. Disse redskapene lærer han omhyggelig opp til å tilsløre synden på en slik måte at han med større hell kan ødelegge sjeler og berøve Kristus hans ære. Satan er Guds og menneskets store fiende. Gjennom sine redskaper forvandler han seg til lysets engler. I skriftene blir han kalt en ødelegger, en brødrenes anklager, en forfører, en løgner, en plager og en morder. Satan har mange i sin tjeneste, men han har størst fremgang når han til sin djevelske oppgave kan bruke slike som bekjenner seg til å være kristne. Og jo større deres innflytelse er, jo høyere deres stilling er, og jo større kunnskap de hevder å ha om Gud og hans tjeneste, desto nyttigere blir de i hans tjeneste. Enhver som oppmuntrer andre til synd, er hans redskap. . . .VM2 27.1

Etter hvert som vi nærmer oss avslutningen av jordens historie, blir vanskelighetene og farene omkring oss stadig flere. En blott og bar bekjennelse av gudsfrykt vil ikke føre fram. Vi må ha en levende forbindelse med Gud forat vi med et åndelig syn skal kunne se ondskapen som sniker seg inn blant oss på en ytterst listig og tilslørt måte gjennom dem som bekjenner seg til vår tro.VM2 27.2

De største synder blir ført inn ved slike som bekjenner seg til å være helliggjort og påstår at de ikke kan synde. Men mange av disse mennesker synder daglig og er fordervet i hjerte og liv. De er selvgode og egenrettferdige, og de stiller opp sitt eget rettferdighetsideal og når ikke på noen måte opp til det bibelske ideal. De er fremmede for løftets pakt til tross for sine opphøyde påstander. Det er bare i sin store nåde Gud bærer over med deres fordervelse. Dette er årsaken til at han ikke hugger dem ned som unyttige grener, men lar dem fortsatt være innenfor muligheten av tilgivelse. Guds overbærenhet blir stadig misbrukt og hans barmhjertighet krenket.VM2 27.3

Den som holder sannheten nede i urettferdighet, den som erklærer at han tror på den og likevel sårer den hver dag ved sitt selvmotsigendeVM2 27.4

1882 — “Testimonies”, V, side 137-148. liv, overgir seg til Satans tjeneste og leder sjeler til undergang. Den slags mennesker har samfunn med falne engler og får hjelp av dem til å holde andres sinn under kontroll.VM2 27.5

Når Satans trolldomsmakt får herredømme over et menneske, glemmer dette menneske Gud, og det opphøyer et menneske som er fylt av onde hensikter. Lønnlig tøylesløshet blir av disse forførte sjelene betraktet som en dyd. Dette en en slags trolldom. Det spørsmål apostelen rettet til galaterne, er her på sin plass: “Hvem har forgjort eder, I som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet? ” Gal. 3, 1. Det ligger alltid en trolldomsmakt bakom kjetterier og tøylesløshet. Sinnet blir i den grad ført på villspor at det ikke kan resonnere fornuftig, og illusjonen leder det stadig vekk fra alt som er rent. Det åndelige syn blir tilslørt, og slike som før har hatt en uplettet moral, blir forvirret ved bedragerske sofisterier fremført av slike Satans redskaper som bekjenner seg til å være lysbærere. Det er dette blendverk som gir disse redskaper makt.VM2 28.1

Dersom de trådte frekt og åpent fram, ville de bli avvist uten et øyeblikks betenkning. Men de arbeider først for å vinne sympati og skaffe seg tillit som hellige, selvoppofrende Guds menn. Som Satans særskilte sendebud begynner de sin listige virksomhet for å dra sjeler bort fra rettskaffenhetens sti ved sine forsøk på å gjøre Guds lov til intet.VM2 28.2

Når predikanter på den måten benytter seg av den tillit folk har til dem, og leder sjeler i ødeleggelse, gjør de seg selv enda mer skyldig enn den alminnelige synder, fordi de fører en langt høyere bekjennelse. Når himmelens store dagbok blir åpnet på Guds dag, vil det vise seg at den inneholder navnene på mange predikanter som har gjort krav på å være rene i hjerte og liv og som har bekjent seg til at Kristi evangelium var betrodd dem, men som har benyttet seg av sin stilling for å lokke sjeler til å overtre Guds lov.VM2 28.3