For å fremstille Guds karakter

Alt lyset fra fortiden og alt det lys som skinner i nutiden og strekker seg inn i fremtiden, slik som det er åpenbart i Guds Ord, gjelder enhver sjel som vil ta imot det. Glansen av dette lyset, som er selve glansen av Kristi karakter, skal komme til syne hos den enkelte kristne, i familien, i menigheten, i forkynnelsen av Ordet og i enhver institusjon som blir opprettet av Guds folk. Alle disse skal ifølge Herrens hensikt være bilder på hva som kan utrettes for verden. De skal være forbilder på den frelsende kraft i evangeliets sannheter. De er midler til å fullbyrde Guds store forsett med menneskeslekten.VM2 293.4

Guds folk skal være redskaper som de høyeste innflytelser i universet virker gjennom. Ifølge fremstillingen i Sakarias’ syn går det ut gyllen olje fra de to oljetrærne som står for Guds ansikt, og den flyter gjennom gullrør ned i oljekarene i helligdommen. Fra dette blir helligdommens lamper forsynt for at de uten avbrytelse kan gi et klart og skinnende lys. Fra de salvede som står for Guds ansikt blir på den måten fylden av lys, kjærlighet og kraft fra Gud gitt til hans folk forat de skal kunne gi lys og glede og vederkvegelse til andre. De skal være kanaler, og gjennom disse kanaler skal guddommelige redskaper la Guds kjærlighets strøm flyte ut til verden.VM2 294.1

Den hensikt Gud søker å fullføre gjennom sitt folk i dag, er den samme som han ønsket å fullføre gjennom Israel da han førte dem ut av Egypt. Når verden får se Guds godhet, barmhjertighet, rettferdighet og kjærlighet åpenbart i menigheten, får den en fremstilling av hans karakter. Når Guds lov på den måten kommer til uttrykk i livet, vil endog verden innse at de som elsker og frykter og tjener Gud, er alle andre folk på jorden langt overlegne.VM2 294.2

Herren har sine øyne rettet mot enhver blant sitt folk. Han har sine planer angående hver enkelt. Det er hans hensikt at de som følger hans hellige forskrifter, skal være et folk som gjør seg bemerket. Følgende ord som Moses skrev inspirert av den Hellige Ånd, gjelder Guds folk i dag like meget som de gjaldt Israel fordum: “Et hellig folk er du for Herren din Gud; deg har Herren din Gud utvalt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. ” 5 Mos. 7, 6. “Se, jeg har lært eder lover og bud, således som Herren min Gud bød meg, forat I skal gjøre etter dem i det land I drar inn i og ta det i eie. Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. For hvor finnes det folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger fram for eder i dag? 5 Mos. 4, 5-8.VM2 294.3

Ikke engang disse ord kan til fulle uttrykke storheten og herligheten i Guds forsett, som skal fullføres gjennom hans folk. Ikke bare for denne verden, men for hele universet skal vi åpenbare hans rikes prin sipper. Ved den Hellige Ånd skriver apostelen Paulus: “Meg, den aller ringeste av alle hellige, ble denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvorledes husholdningen er med den hellighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, som har skapt alt, forat Guds mangfoldige visdom na ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. ” Ef. 3, 8-10.VM2 294.4

Brødre, “et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker”. “Hvor må I da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt, idet I venter på og fremskynder Guds dags komme.” 1 Kor. 4, 9; 2 Pet. 3, 11. 12.VM2 295.1

Forat vi skal kunne åpenbare Guds karakter og forat vi ikke skal bedra oss selv, menigheten og verden ved en ettergjort kristendom, må vi personlig lære Gud å kjenne. Dersom vi har samfunn med Gud, er vi hans tjenere, selv om vi kanskje aldri preker for en forsamling. Vi er Guds medarbeidere når vi i menneskelighet stiller fram hans fullkomne karakter.VM2 295.2