Kapittel 16—Vokt dere for villfarende lære

Da Satan ble misfornøyd i himmelen, la han ikke fram sin klage for Gud og Kristus, men han gikk omkring blant englene som mente han var fullkommen, og der fremholdt han at Gud hadde begått en urett mot ham da han foretrakk Kristus fremfor ham. Følgen av denne fremstilling ble at en tredjedel av englene mistet sin uskyldighet fordi de ga ham medhold. De måtte forlate sin høye stand og sitt lykkelige hjem. Satan opphisser menneskene her på jorden til å fortsette i samme spor med avind og mistanke, slik som han begynte i himmelen. . . .VM2 85.1

Gud har ikke gått sitt folk forbi og valt seg ut en enkelt mann her og en annen der som de eneste som skulle være verdige til å bli betrodd hans sannhet. Han gir ikke en enkelt mann nytt lys som er i strid med samfunnets grunnfestede tro. Under enhver reform har det stått fram menn som har kommet med en slik påstand. Paulus advarte menigheten på den tid og sa: “Blant eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.” Ap. gj. 20, 30. Den største skaden som rammer Guds folk, kommer gjennom slike som går ut fra dem og taler forvendte ting. Gjennom dem blir sannhetens vei ille omtalt.VM2 85.2

Ingen bør være selvsikker som om Gud skulle ha gitt dem særskilt lys fremfor deres brødre. Kristus blir fremstilt som den som bor i sitt folk, og de troende som dem som er “bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden”. “Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med ydmykhet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Ett legeme og en Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; en Herre, enVM2 85.3

1885 — “Testimonies”, V, side 291-296. tro, en dåp, en Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle. ” Ef. 2, 20-22; 4, 1-6.VM2 85.4

Det som bror D. kaller lys, er tilsynelatende uskyldig. Det ser ikke ut som om noen kunne bli skadet av det. Men, brødre, det er Satans oppfinnelse, den kilen som han skaffer seg adgang med. Dette har vært forsøkt om og om igjen. Noen godkjenner en eller annen ny og original idé som ikke synes å være i strid med sannheten. Han snakker om den og tenker på den inntil han synes at den er vakker og betydningsfull, for Satan har makt til å frembringe et slikt falskt utseende. Til sist blir den det altoppslukende emne, det ene store punktet som alle ting skal dreie seg om. Og sannheten blir rykket opp fra hjertet.VM2 86.1

Ikke før står det opp noen eksentriske idéer i bror D’s sinn, før han begynner å miste troen og å tvile på Åndens virksomhet, slik som den har vist seg blant oss i så mange år. Han er ikke den mannen som vil hylle det han mener er nytt lys uten å dele det ut til andre. Derfor er det ikke heldig å gi ham en innflytelse som setter ham i stand til å forvirre andres sinn. Det vil være det samme som å åpne en dør som Satan vil storme inn gjennom med sine mange villfarelser for å lede tankene vekk fra betydningen av sannheten for denne tid. Brødre, som et Kristi sendebud formaner jeg dere til å være på vakt mot disse sidespørsmål som leder sinnet vekk fra sannheten. Villfarelse er aldri uskyldig. Den bringer aldri helliggjørelse, men bare forvirring og splid. Den er alltid farlig. Fienden har stor makt over et sinn som ikke er grundig rotfestet ved bønn og stadfestet ved bibelsk sannhet.VM2 86.2

Det ligger tusen forkledde fristelser beredt for dem som har sannhetens lys, og det eneste sikre for enhver av oss er at vi ikke tar imot noen ny lære, noen ny utleggelse av Skriften uten at vi først har lagt den fram for brødre som har erfaring. Legg den fram for dem i en ydmyk, lærvillig ånd og under alvorlig bønn. Og dersom de ikke ser noe lys i den, så bøy dere for deres avgjørelse. “For hvor det er mange rådgivere, der er frelse. ” Ord. 11, 14. . . .VM2 86.3