Kristus åpenbarte Gud for disiplene
La oss tenke på de ordene Kristus uttalte oppe på salen kvelden før han ble korsfestet. Prøvens time nærmet seg, og han søkte å trøste disiplene som skulle bli så hardt fristet og prøvd.VFM3 208.1
«Eders hjerte forferdes ikke!» sa han. «Tro på Gud og tro på meg! I min Faders hus er det mange rom; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted. . . . Tomas sier til ham: Herre! vi vet ikke hvor du går hen; hvorledes skulle vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde I kjent meg, da hadde I også kjent Faderen, og fra nå av kjenner I ham og har sett ham. Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok! Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til eder, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger.» Joh. 14, 1—10. Disiplene forsto ennå ikke Kristi ord angående hans forhold til Gud. Meget i hans undervisning var fremdeles uklart for dem. De hadde stilt mange spørsmål som åpenbarte deres uvitenhet om Guds forhold til dem og til deres nåværende og fremtidige interesser. Kristus ønsket at de måtte få en klarere, mer bestemt kunnskap om Gud.VFM3 208.2
«Dette har jeg talt til eder i lignelser,» sa han, «det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til eder i lignelser, men fritt ut forkynne eder om Faderen.» Joh. 16,VFM3 208.3
Da den Hellige Ånd ble utgytt over disiplene på pinsedagen, forsto de de sannhetene som Kristus hadde talt i lignelser. De lærdommene som hadde vært som gåter for dem, ble klare. Den forståelsen som kom til dem da Ånden ble utgytt, fikk dem til å skamme seg over sine under lige teorier. Deres antagelser og fortolkninger var dumme i sammenligning med den kunnskapen om himmelske ting som de fikk nå. De ble ledet av Ånden, og lyset skinte inn i deres forstand som før hadde vært så formørket.VFM3 208.4
Men disiplene hadde ennå ikke opplevd hele oppfyllelsen av Kristi løfte. De fikk all den kunnskapen om Gud som de kunne tåle, men den fulle oppfyllelsen av løftet om at Kristus tydelig ville vise dem Faderen, hadde de ennå i vente. Slik er det også i dag. Kunnskapen vår om Gud er stykkevis og ufullkommen. Når striden er endt og mennesket Jesus Kristus overfor Faderen bekjenner sine trofaste tjenere som i en syndig verden har båret sant vitnesbyrd om ham, vil de klart forstå det som nå er hemmeligheter for dem.VFM3 208.5
Kristus tok sin herliggjorte menneskelighet med seg til de himmelske boliger. Dem som tar imot ham, gir han makt til å bli Guds barn, forat Gud til sist må kunne ta imot dem som sine, så de kan bo hos ham gjennom evigheten. Dersom de er lydige mot Gud her i tiden, vil de til sist kunne «se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner». Åp. 22, 4. Og hva er himmelens høyeste lykke annet enn det å se Gud? Hvilken større glede kan vel synderen oppleve, han som ble frelst ved Kristi nåde, enn det å betrakte Guds ansikt og erkjenne ham som Fader?VFM3 209.1