Kapittel 12—Den gode hyrde

Herre, frels meg! — Døde blir levende — Vi for alle vill som får

Vår Frelser kalte seg selv en hyrde, og disiplene kalte han sin hjord. Han sa: «Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine.» Joh. 10, 14.KF 69.1

Kristus skulde snart forlate disiplene sine, og han sa dette for å trøste dem. Når han ikke lenger var hos dem, vilde de komme til å minnes hans ord. Når som helst de så en hyrde som voktet hjorden, måtte de komme til å tenke på Frelserens kjærlighet og omsorg for den.KF 69.2

I det landet der Jesus oppholdt seg, var hyrden ute hos hjorden både dag og natt. Om dagen førte han den over stenete fjellstrekninger og gjennom skogene til herlige gressganger ved elvebredden. Om natten holdt han vakt over den og passet på den, så den ikke skulde bli overfalt av ville dyr og røvere, som det var mange av rundt omkring.KF 69.3

Han tok seg kjærlig av de syke og forkomne. Han tok de små lammene i favn og bar dem ved brystet. Hvor stor hjorden så var, kjente hyrden likevel hvert eneste får. Han hadde gitt hvert eneste ett av dem navn som han kalte på dem med.KF 69.4

Slik har Kristus, den himmelske hyrden, omsorg for sin hjord som er spredt omkring overalt i verden. Han kjenner oss alle ved navn. Han kjenner selve huset der vi bor og hva alle de heter som bor der. Han har så stor omsorg for hver enkelt som om det ikke fantes andre i hele verden.KF 69.5

Hyrden gikk foran sine får og avverget all fare. Han kjempet mot ville dyr og røvere. Det hendte også at hyrden ble drept mens han passet på hjorden sin.KF 70.1

På samme måte vokter Frelseren sin disippelflokk. Han har gått forut for oss. Han har levd på jorden likesom vi. Han var et barn, en yngling, en mann. Han overvant Satan og alle hans fristelser forat også vi skulde kunne overvinne ham. Han døde for å frelse oss. Enda han nå er i himmelen, glemmer han oss ikke et øyeblikk. Han vil trofast vokte og bevare hvert eneste får. Ikke en eneste av hans etterfølgere skal den onde fiende få tak i.KF 70.2

En hyrde kunde ha hundre får, men dersom ett ble borte, slo han seg ikke til ro med dem som var i folden. Han gikk ut for å lete etter det som var mistet.KF 70.3

Han gikk ut i mørke natten, i storm og regn, over berg og dal. Han vilde ikke unne seg noen ro før fåret var funnet. Da tok han det i armen sin og bar det tilbake til folden. Han klaget ikke over anstrengelsene han hadde hatt, men sa med glede: «Gled eder med meg, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet.» Luk. 15,4 — 7.KF 70.4

Frelser-hyrden har således omsorg ikke bare for dem som er i folden, men han sier: «Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.» Matt. 18, 11.KF 70.5

«Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over en synder som omvender seg, mer enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.» Luk. 15, 17.KF 70.6

Vi har syndet og gått langt bort fra Gud. Kristus sier at vi er som får som har gått seg vill. Han kom for å hjelpe oss til å leve uten synd. Dette kaller han å føre oss tilbake til folden.KF 70.7

Når vi vender tilbake med hyrden og lar være med å synde, så sier Kristus til englene i himmelen: «Gled eder med meg, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet.» Og en herlig lovsang lyder fra englekoret, en lovsang som fyller hele himmelen med den yndigste melodi.KF 72.1

Kristus framstiller ikke et bilde av en bedrøvet hyrde som vender hjem uten å ha funnet fåret. Her har vi en forsikring om at ikke et eneste ett av de villfarne fårene fra Guds fold er glemt. Ikke ett lar han gå uten hjelp. Enhver som vil la seg frelse, vil Frelseren redde ut av syndens snare.KF 72.2

Hver den som har fart vill, kan derfor fatte nytt mot. Den gode hyrden søker etter deg. Husk at hans oppgave er å frelse det som var fortapt, og det er deg. Tviler du på om det er mulig at du kan bli frelst, så er det det samme som å tvile på at han har kraft til å frelse, han som har kjøpt deg med en så uendelig pris. La troen få plass i stedet for vantro. Se på de hendene som ble såret for deg og gled deg over at det er kraft i dem til å frelse.KF 72.3

Husk at Gud og Kristus har interesse for deg og at hele himmelens hærskare har som oppgave å frelse syndere.KF 72.4

Han gjorde det slik at de halte gikk, de døve hørte og de blinde så. Han renset de stakkars spedalske og helbredet de verkbrudne og slike som var plaget av alle slags sykdommer. På hans ord måtte til og med djevlene fare ut av dem som de hadde tatt i eie. De som så dette under, ropte i stor undring: «Hvem er dog dette at han byr de urene ånder med myndighet og makt, og de farer ut?»KF 72.5

På Jesu befaling kunde Peter gå på sjøen, men han måtte holde blikket festet på Frelseren. Så snart han vendte øynene bort fra ham, begynte han å tvile og å synke. Da ropte han: «Herre, frels meg!» Og Frelseren rakte hånden ut og løftet ham opp. Når noen roper til Kristus om hjelp, er hans hånd rakt ut til frelse for dem.KF 72.6

Frelseren vekket de døde til liv. En av dem var sønn av enken fra Nain. De bar ham til graven da de møtte Jesus. Men Jesus tok den unge mannen i hånden, løftet ham opp og gav ham levende tilbake til hans mor. Så vendte sørgeskaren hjem igjen med lov og takk til Gud.KF 73.1

Slik ble også Jairus’ datter vekket opp, og slik ble Lasarus, som hadde vært død i fire dager, på Kristi befaling kalt fram fra graven.KF 73.2

Slik vil det bli når Kristus kommer til jorden igjen. Da skal hans røst trenge ned i gravene og «de døde i Kristus skal først oppstå» i herlighet til evig liv, og da skal de «alltid være med Herren», 1 Tess. 4, 16. 17.KF 73.3

Det var et underfullt verk Frelseren utførte mens han var her på jorden. Det var denne oppgaven han tenkte på da han sendte svar til Døperen Johannes. Johannes satt i fengsel, og han var litt motløs og forsagt. Han begynte endog å nære tvil om Kristus virkelig var Messias. Derfor sendte han noen av disiplene sine til Jesus med dette spørsmål: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»KF 73.4

Da sendebudene kom til Jesus, var han omringet av en flokk med syke og lidende mennesker som han helbredet. Hele dagen ventet sendebudene, men han arbeidet utrettelig med å hjelpe dem som led. Endelig sa han: «Gå bort og fortell Johannes det som I hører og ser: Blinde ser og halte går, spedal- ske renses og døve hører og døde står opp og evangeliet forkynnes for fattige.» Matt. 11, 3 — 5.KF 73.5

I tre og et halvt år gikk Jesus omkring på jorden og gjorde godt. Så kom den tiden da hans gjerning på jorden skulde avsluttes. Med disiplene måtte han gå opp til Jerusalem, og der vilde han bli forrådt, dømt og korsfestet. På den måten skulde hans egne ord gå i oppfyllelse: «Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» Joh. 10, 11.KF 74.1

«Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. . . Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.» Es. 53, 4 — 6.KF 74.2

I alle våre prøvelser har vi en hjelper som aldri svikter. Han lar oss ikjke kjempe alene mot fristelsene og det onde, så vi til slutt skulde bli knust under byrder og sorg. Vi kan ikke se ham nå, men troens øre kan høre hans stemme som sier: «Frykt ikke. Jeg er med deg. Jeg kjenner alle dine sorger, har seiret i alle dine kamper og stått imot alle dine fristelser. Tro ikke at du er ensom og forlatt. Om din smerte ikjke rører strengene i et eneste hjerte her på jorden, se opp til meg, og du skal leve.»KF 74.3