Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Kristus vår Frelser

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First

    Kapittel 19—Judas

    Ærgjerrig og pengegrisk — Fulgte etter Frelseren — Hvorfor

    De jødiske øverster vilde gjerne få Jesus i sin makt, men de torde ikke gripe ham åpenlyst, for de var redde for at det skulde bli oppløp blant folket. Derfor prøvde de å finne noen som i hemmelighet vilde forråde ham. De fant da i Judas, en av de tolv disipler, den mann som vilde ta på seg denne nedrike handling.KF 107.1

    Judas var av naturen pengegjerrig, men han hadde ikke alltid vært så ugudelig og fordervet at han kunde utføre en slik gjerning som denne. Han hadde slått seg sammen med disiplene den gång store skarer fulgte etter Kristus. Han så hvordan syke, halte og blinde fra byene og landsbyene flokket seg om Jesus. Han så hvordan de døende ble lagt ned ved hans føtter. Han syntes Kristi lære overgikk alt han noen gang før hadde hørt om. Han elsket den store læreren, og han nærte et ønske i seg om at en forandring måtte finne sted i hans karakter og vandel.KF 107.2

    Frelseren støtte ikke Judas fra seg. Han gav ham plass blant de tolv disiplene. Men Judas kom ikke så langt at han helt og fullt overgav seg til Kristus. Han gav ikke avkall på sin verdslige ærgjerrighet eller på sin pengegriskhet, og han utviklet et anlegg til å klandre og klage.KF 107.3

    Han hadde oppelsket gjerrighetens onde ånd helt til den var blitt den herskende beveggrunn i hans liv, og nå kunde han selge sin Herre for 30 sølvpenger (ca. 60 kroner) som var prisen på en slave. 2 Mos. 21, 28 — 32. Nå kunde han forråde Frelseren med et kyss i Getsemane.KF 107.4

    Men han fulgte Guds Sønn skritt for skritt på veien fra hagen til forhøret hos de øverste blant jødene. Han trodde ikke at Frelseren vilde tillate jødene å ta hans liv, slik som de hadde truet med å gjøre. Hvert øyeblikk ventet han å se ham befridd og beskyttet av en guddommelig makt, slik som det hadde hendt før. Men etter som timene svant og Jesus ganske rolig underkastet seg alle de forhånelser som ble hopet på ham, ble forræderen grepet av en forferdelig frykt for at han virkelig hadde forrådt sin Mester til døden.KF 108.1

    Da det drog mot slutten av forhøret, kunde Judas ikke lenger stå mot anklagen i sin onde samvittighet. Plutselig gav salen gjen- lyd av en hes stemme som med et kaldt gys fylte alle de tilstedeværendes hjerter med forferdelse:KF 108.2

    Han er uskyldig! Skån ham, Kaifas! Han har ikke gjort noe som fortjener døden.KF 109.1

    Der så de Judas’ høye skikkelse trenge seg gjennom den forbausede skaren. Ansiktet var blekt og hadde et vilt uttrykk, og store svettdråper perlet fram på hans panne. Han styrtet fram til dommersetet og kastet sølvpengene som han hadde fått som betaling for å forråde sin Herre, ned foran ypperstepresten.KF 109.2

    Han grep heftig fast i Kaifas’ klær og bønnfalt ham om å slippe Jesus løs. Han forsikret ham om at Jesus ingen forbrytelse hadde gjort. Men Kaifas støtte ham fra seg i vrede og sa med kald forakt: «Hva kommer det oss ved? Se du dertil!» Matt. 27, 4.KF 109.3

    Da kastet Judas seg ned for Frelserens føtter. Han erkjente at Jesus var Guds Sønn og bad ham om å befri seg fra sine fiender.KF 109.4

    Frelseren visste at Judas’ anger over det han hadde gjort, ikke var oppriktig. Den falske disippel var redd for at straffen skulde ramme ham for denne skammelige handling, men han følte ingen virkelig sorg over at han hadde forrådt Guds skyldfrie Sønn. Likevel uttalte Jesus ingen dom over ham. Han så medlidende på Judas og sa: «Derfor er jeg kommet til denne time.»KF 109.5

    En forbauset mumling lød i forsamlingen. Med undring var de vitner til Kristi forbarmelse mot sin forræder.KF 109.6

    Judas så at hans bønn var forgjeves, og han styrtet ut av salen med ropet: For sent! For sent! Han følte at han ikke kunde leve og være vitne til at Jesus ble korsfestet, og i fortvilelse gikk han av sted og hengte seg.KF 109.7

    Lenger ut på dagen førte den ugudelige skaren Frelseren fra Pilatus’ domshus til Golgata, til stedet der han skulde korsfestes. Plutselig stilnet deres høye rop og forhånelser. Da de passerte et ensomt sted, så de Judas’ døde legeme ved siden av et vissent tre. Det var et motbydelig syn. Vekten av hans legeme hadde slitt i stykker tauet som han hadde hengt seg i treet med. I fallet var hans legeme blitt stygt sønderslått, og hundene holdt på med å fortære det.KF 109.8

    Hans jordiske levninger ble straks begravd, men nå hørte man ikke så meget hån, og mangt et blekt ansikt gav til kjenne en indre frykt. Gjengjeldelsen syntes alt å ramme dem som var skyldige i Jesu blod.KF 110.1

    Judas tenkte stadig på alt som var til fordel for ham selv. Og han likner ikke så få av kristendommens tilhengere i dag. Derfor trenger vi å studere hans liv og skjebne. Vi er like nær Kristus som han var. Men dersom det går med oss som det gikk med Judas, at samværet med Kristus ikke gjør oss til ett med ham, ikke vekker en inderlig sympati i våre hjerter for dem som Kristus gav sitt liv for, står vi i fare for å være fremmede for Kristus, slik som Judas — en som Satan morer seg med å friste. Vi må være på vakt mot den første avvikelsen fra det som er rett, for én overtredelse, én forsømmelse av å bekjenne Guds Ånd, åpner veien for en for-sømmelse til, og den for en til, inntil sinnet blir helt overmannet av fiendens prinsipper.KF 110.2