Lignelsen om hvetekornet

Kristus talte om sin fremtid. Dette gjorde han ved hjelp av ting i naturen for at disiplene skulle kunne forstå det. Det virkelige resultat av hans misjon skulle oppnås ved hans død. “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.” Når hvetekornet faller i jorden og dør, spirer det og bærer frukt. Slik ville Kristi død resultere i frukt for Guds rike. I samsvar med loven i planteriket skulle liv bli resultatet av hans død.SH 471.5

De som dyrker jorden, har stadig dette bildet foran seg. År etter år tar menneskene vare på det de har av korn, ved tilsynelatende å kaste bort den beste delen av det. En stund må det ligge skjult i jorden mens Herren våker over det. Så kommer spirene frem, deretter akset og så korn i akset. Men denne utviklingen kan ikke finne sted uten at kornet graves ned og blir dekket av jord. Det er skjult og tilsynelatende tapt.SH 471.6

Sæden som er begravd i jorden, gir sin frukt, og i sin tid blir den selv sådd. På den måten blir avlingen mangfoldiggjort. Slik ville også Kristi død på Golgata bære frukt til evig liv. Å betrakte og grunne på dette offer vil bli den største herlighet for dem som er en frukt av det, og som derfor skal leve gjennom evige tider.SH 472.1

Det hvetekornet som bevarer sitt eget liv, kan ikke frembringe noen frukt. Det blir bare det ene kornet. Hvis Kristus hadde villet, kunne han ha spart seg selv for døden. Men hadde han gjort det, ville han blitt alene, og han kunne ikke ha ført noen sønner og døtre til Gud. Bare ved å oppgi sitt liv kunne han gi liv til menneskeheten. Bare ved å legges i jorden for å dø kunne han bli såkornet som skulle gi den veldige avlingen - den tallrike skaren fra alle nasjoner, stammer, tungemål og folk som blir gjenløst til Gud.SH 472.2

Jesus setter dette i sammenheng med læren om selvoppofrelse som alle bør tilegne seg: “Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.” Alle som vil være Kristi medarbeidere, og som ønsker å bære frukt, må først falle i jorden og dø. Livet må legges ned i den plogfuren som er verdens nød. Egenkjærligheten og egeninteressen må dø. Selvoppofrelsens lover selvoppholdelsens lov. Husbonden tar vare på kornet ved å kaste det bort. Slik er det også i menneskelivet. Å gi er å leve. Det livet som blir bevart, er det livet som blir gitt til tjeneste for Gud og mennesker. De som ofrer sitt liv i denne verden for Kristi skyld, skal berge det og få evig liv.SH 472.3

Det livet vi bruker på oss selv, ligner det kornet som blir spist. Det blir borte, men blir ikke forøket. En person kan samle alt han makter til seg selv. Han kan leve, tenke og legge planer for seg selv. Men hans liv svinner bort, og han har ingenting. Å tjene seg selv er å ødelegge seg selv.SH 472.4

“Om noen vil tjene meg,” sa Jesus, “må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen.” Alle som sammen med Jesus har båret selvoppofrelsens kors, vil få del med ham i hans herlighet. Det var en glede for Jesus i hans ydmykelse og smerte at disiplene skulle bli herliggjort med ham. De er frukten av hans selvoppofrelse. Hans lønn er at hans karakter og sinnelag kommer til uttrykk i dem. Det vil bli hans glede gjennom evigheten. Denne gleden deler de med ham når frukten av deres arbeid og offer viser seg i andres liv. De er Kristi medarbeidere, og Faderen vil ære dem slik som han ærer sin Sønn.SH 472.5

Budskapet fra grekerne, som var et symbol på innsamlingen av hedningene, gjorde at hele Jesu misjon trådte frem i hans sinn. Gjenløsningens verk passerte revy for hans blikk, helt fra den tiden da planen ble lagt i himmelen, til den død som han nå skulle lide. En hemmelighetsfull sky syntes å omgi Guds Sønn. De som var i nærheten av ham, følte dens mørke uhygge. Han satt i dype tanker. Endelig ble stillheten brutt av hans sorgfulle stemme: “Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden?”SH 472.6

I sin forutfølelse var Jesus alt i ferd med å drikke den bitre skål. Hans menneskelighet krympet seg for det øyeblikket da han skulle føle seg oppgitt og sviktet, da han etter alt å dømme endog ville bli forlatt av Gud, da alle ville se at han var rammet, slått av Gud og plaget.4 Han krympet seg med tanke på å bli utsatt for offentlig skam og bli behandlet som den verste forbryter, og så lide en skammelig og vanærende død. Han hadde en forutanelse om kampen mot mørkets makter, en følelse av den fryktelige byrde av menneskenes overtredelser og Faderens vrede på grunn av synden. Alt dette gjorde at han ble helt kraftløs, og dødsblekheten bredte seg over ansiktet.SH 473.1