Alle som hørte Jesus, “var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet”. “Han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde.”2 De skriftlærdes og de eldstes undervisning var kald og formell som en utenatlært lekse. For dem hadde Guds ord ingen levende kraft. Deres egne forestillinger og overleveringer ble fremholdt i stedet for det som Guds ord lærte. I deres vanlige program for gudstjenesten gav de seg ut for å forklare loven. Men hverken de selv eller tilhørerne var grepet av guddommelig inspirasjon. SH 180.1
Jesus hadde ikke noe å gjøre med de forskjellige stridsemner blant jødene. Hans gjerning var å fremholde sannheten. Hans ord kastet et vell av lys over det som patriarker og profeter hadde talt om, og Guds ord ble som en ny åpenbaring for menneskene. Aldri før hadde hans tilhørere sett en slik dybde av mening i det. SH 180.2
Jesus møtte menneskene på deres eget område. Han visste om deres vanskeligheter. Han gjorde sannheten til noe vakkert ved å fremholde den på den mest likefremme og enkle måte. Hans språk var rent, kultivert og klart som en rennende bekk. Stemmen hans lød som musikk for dem som hadde lyttet til rabbinernes monotone tale. Selv om hans tale var enkel, talte han med myndighet. Dette særmerket hans undervisning i motsetning til alle andres. Rabbinerne talte med tvil og uvisshet som om Guds ord kunne utlegges til å mene det ene eller det stikk motsatte. For hver dag som gikk, ble tilhørerne stadig mer usikre. Men slik som Jesus fremholdt det, var det av uomtvistelig autoritet. Uansett hva han talte om, ble det fremholdt med kraft som om hans ord ikke kunne motsies. SH 180.3
Likevel var det heller alvoret enn stemmestyrken som virket slik. Han talte som en som hadde en bestemt hensikt å oppfylle. Han fremholdt den evige verdens realiteter. I hvert eneste tema åpenbarte han Gud. Jesus forsøkte å bryte den dårskapens trolldomsmakt som gjør at menneskene er helt opptatt av jordiske ting. De tingene som har med dette livet å gjøre, satte han i det rette forhold til de evige interesser. De var av underordnet betydning, men han så likevel ikke bort fra dem. Han lærte at himmelen og jorden er knyttet sammen, og at kunnskap om guddommelig sannhet gjør menneskene bedre skikket til å utføre dagliglivets plikter. Han talte som en som var fortrolig med himmelen og med sitt forhold til Gud. Likevel erkjente han at han var ett med hvert eneste medlem av menneskeslekten. SH 180.4
Hans undervisning ble variert slik at den passet tilhørernes behov. Han visste hvordan han, som Jesaja sier, “med mitt ord kan styrke den trette”. Han talte “milde ord” for å kunne meddele menneskene sannhetens skatter på den mest tiltrekkende måten.3 På en taktfull måte møtte han de fordomsfulle menneskene og overrasket dem med illustrasjoner som tiltrakk seg deres oppmerksomhet. Ved fantasiens hjelp nådde han inn til hjertet. Sine illustrasjoner hentet han fra dagliglivet, og selv om de var enkle, lå det en vidunderlig dyp mening i dem. Fuglene i luften, liljene på marken, såkornet, gjeteren og sauene - med alt dette skildret han udødelige sannheter. Senere når det hendte at hans tilhørere så disse tingene i naturen, husket de alltid hans ord. De illustrasjoner Kristus brukte, var en stadig påminnelse om hans lære. SH 181.1
Kristus smigret aldri mennesker. Han sa aldri noe som kunne gjøre dem innbilske, og han roste dem ikke for deres kløktige påfunn. Men dypsindige, fordomsfrie og tenkende mennesker tok imot hans undervisning, og de fant at den satte deres visdom på prøve. De var fulle av undring over den åndelige sannhet som kom til uttrykk i det enkleste språk. Folk med den høyeste utdanning ble grepet av hans ord, og de ulærde høstet alltid gagn av det han sa. Han hadde et budskap til dem som lite hadde lært, og han fikk også hedningene til å forstå at han hadde et budskap til dem. SH 181.2
Hans ømme medlidenhet lindret dem som var urolige og trette. Selv når han var blant arge fiender, var han omgitt av en fredens atmosfære. Skjønnheten som lyste i ansiktet hans, det elskelige sinnelaget og fremfor alt den kjærlighet som kom til uttrykk i blikk og tonefall, virket tiltrekkende på alle som ikke var forherdet i vantro. Hadde det ikke vært for den mildhet og medfølelse som preget hvert eneste ord og blikk, ville han ikke ha trukket så store tilhørerskarer til seg som han gjorde. De nedtrykte som kom til ham, følte at han knyttet sine interesser til deres. Han var som en trofast og kjærlig venn, og de ønsket å få vite mer om det han lærte. Himmelen kom så nær. De lengtet etter å være i nærheten av ham, slik at han kunne trøste dem og være hos dem bestandig. SH 181.3
Med dyp interesse gav Jesus akt på de skiftende ansiktsuttrykk hos sine tilhørere. De ansiktene som uttrykte interesse og velvilje, gledet ham. Når sannhetens piler trengte inn i sjelen og brøt igjennom selviskhetens stengsel og fremkalte anger og til sist takknemlighet, gjorde det ham glad. Når blikket hans gled ut over folkemengden, og han oppdaget mennesker som han hadde sett før, lyste ansiktet hans av glede, og han så i dem lovende borgere i sitt rike. Når sannheten som han fremholdt så klart, rørte ved en eller annen kjær avgud, la han merke til ansiktstrekk som ble forandret. Han så det kalde, avvisende blikket som fortalte at lyset ikke ble godt mottatt. Når han så mennesker som avslo fredens budskap, skar det ham dypt i hjertet. SH 181.4