I synagogen talte Jesus om det riket han var kommet for å opprette, og om sin misjon når det gjaldt å sette Satans fanger fri. Plutselig ble han avbrutt av et redselsskrik. En sinnssyk mann kom farende frem fra folkemengden og ropte: “Hva har du med oss å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er, du Guds Hellige!” SH 181.5
Alt var nå bråk og forvirring. Folks oppmerksomhet ble ledet bort fra Kristus, og ingen gav akt på det han sa. Nettopp derfor var det at Satan førte sitt offer til synagogen. Men Jesus truet demonen og sa: “Ti stille og far ut av ham!” Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og for ut av ham, men uten at han ble skadet. 4 SH 181.6
Satan hadde formørket denne ulykkelige mannens sinn. Men da han var i Jesu nærhet, trengte en lysstråle gjennom mørket. Han ble vekket opp til å lengte etter frihet fra Satans herredømme, men demonen stod imot Kristi makt. Da mannen forsøkte å henvende seg til Jesus om hjelp, la den onde ånden ord i munnen hans, og han ropte i angst og frykt. Den besatte mannen hadde en delvis forståelse av at han var i nærheten av en som kunne gjøre ham fri. Men da han forsøkte å komme innenfor rekkevidden av denne mannen, var det en annens vilje som holdt ham igjen, og en annens ord kom til uttrykk gjennom ham. Kampen mellom Satans makt og hans eget ønske om frihet var fryktelig. SH 182.1
Han som hadde vunnet over Satan i fristelsens ødemark, stod igjen ansikt til ansikt med sin fiende. Demonen gjorde bruk av all sin makt for å beholde herredømmet over sitt offer. Å vike tilbake her ville være å la Jesus seire. Det så ut som om den forpinte mannen måtte miste livet i kampen mot den fienden som hadde ødelagt hans menneskeverd. Men Jesus talte med myndighet og satte fangen fri. Mannen som hadde vært besatt, stod foran den undrende forsamlingen, og han var lykkelig over å være fri og herre over seg selv. Til og med demonen hadde vitnet om Jesu guddomsmakt. SH 182.2
Mannen priste Gud for utfrielsen. De øynene som kort tid i forveien hadde glødet av vanvidd, lyste nå av forstand og ble fylt av takknemlighetens tårer. Forsamlingen var målløs av undring. Så snart de hadde fått igjen talens bruk, sa den ene til den andre: “Hva er dette? En ny lære med makt og myndighet! Han befaler til og med de urene ånder, og de adlyder ham.”5 SH 182.3
Den skjulte årsak til den lidelsen som hadde gjort denne mannen til et fryktelig syn for sine venner og en byrde for seg selv, fantes i hans eget liv. Han var blitt trollbundet av syndens vellyst og hadde tenkt å gjøre livet til en eneste stor fest. Han drømte ikke om å bli en skrekk for verden og en skam for sin familie. Han mente at han kunne bruke sin tid til uskyldig dårskap. Men da han først var kommet ut på skråplanet, gikk det fort nedover med ham. Lettsindighet og mangel på måtehold fordervet de edle trekk i hans natur, og Satan fikk uinnskrenket herredømme over ham. SH 182.4
Angeren kom for sent. Da han kom dit hen at han var villig til å ofre rikdom og fornøyelser for å få tilbake sitt tapte menneskeverd, var han blitt hjelpeløs i den ondes grep. Han hadde selv beveget seg inn på fiendens område, og Satan hadde tatt hans evner og krefter i besittelse. Djevelen hadde fristet ham med mange tilbud. Men da den ulykkelige mannen var kommet i hans vold, ble fienden ubarmhjertig grusom og plaget ham på det frykteligste. Slik vil det gå med alle som gir etter for det onde. Den første fortryllende nytelse ender i fortvilelsens mørke eller i ruin og vanvidd. SH 182.5
Den samme onde ånden som fristet Kristus i ødemarken, og som hadde makten over den besatte mannen i Kapernaum, behersket også de vantro jødene. Men overfor dem tok den på seg en from mine og prøvde å bedra dem når det gjaldt deres motiver for å forkaste Kristus. De var i en mer håpløs tilstand enn den besatte, for de følte ikke at de behøvde Kristus, og ble derfor holdt fast i Satans makt. SH 183.1
Den tiden da Kristus selv virket blant menneskene, var også den tiden da maktene i mørkets rike utfoldet sin største aktivitet. Gjennom tidene hadde Satan med sine onde engler forsøkt å kontrollere menneskene både fysisk og sjelelig og å føre dem ut i synd og lidelse. Skylden for all denne elendighet hadde han lagt på Gud. Jesus åpenbarte Guds natur for menneskene. Han brøt Satans makt og satte fangene fri. Nytt liv, ny kjærlighet og kraft fra himmelen virket på menneskene, og ondskapens fyrste ble vekket opp til kamp for sitt rikes overhøyhet. Satan samlet alle sine styrker og motarbeidet hele tiden Kristi gjerning. SH 183.2