Lenge etterpå, da Johannes var blitt ført inn i samfunnet med Kristus ved å ha del med ham i hans lidelser, lot Herren ham få vite betingelsen for å være nær ham i hans rike: “Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.” “Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham ... og også mitt eget nye navn.” Apostelen Paulus skrev: “Jeg skal nå ofres, tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen.”1 SH 410.1
Den som står Kristus nærmest, vil være den som på jorden har fått rikest del i hans selvoppofrende kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke “skryter” og ikke er “hovmodig”, som ikke søker “sitt eget”, ikke blir “oppbrakt” og ikke gjemmer på “det onde”.2 En slik kjærlighet vil drive oss slik som den drev Kristus, til å gi alt, til å leve, virke og ofre oss for menneskenes frelse. SH 410.2
Paulus viste denne holdning i sitt liv. Han sa: “For meg er livet Kristus.” Hans liv åpenbarte Kristus for menneskene. Og døden er “en vinning”, - en vinning for Kristus. Selve døden ville gjøre hans nådes kraft åpenbar og vinne mennesker for ham. “Kristi storhet,” sa Paulus, “skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.”3 SH 410.3