Kristi triumf tog inn i Jerusalem var et dunkelt forbilde på hans komme i himmelens skyer med kraft og herlighet under englenes seierssang og de helliges jubel. Da skal Kristi ord til prestene og fariseerne bli oppfylt: “Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!”1 SH 436.1
I et profetisk syn fikk Sakarja se den endelige seiersdagen. Han så også dommen over dem som hadde forkastet Kristus da han kom første gang: “Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte.”2 Alt dette forutså Jesus da han så ut over byen og gråt over den. I Jerusalems undergang så han den endelige tilintetgjørelse av det folket som var skyldig i Guds Sønns blod. SH 436.2
Disiplene så hvordan jødene hatet Kristus, men ikke hva det ville føre til. De oppfattet enda ikke den virkelige tilstand som Israel var i, og heller ikke den gjengjeldelse som ville komme over Jerusalem. Dette åpenbarte Jesus for dem ved en betydningsfull, praktisk undervisning. SH 436.3
Det siste kall til Jerusalem hadde vært forgjeves. Prestene og rådsherrene hadde hørt fortidens profetiske røst bli gjentatt av folkemengden som svar på spørsmålet: “Hvem er dette?” Men de tok ikke imot det som inspirert tale. I sinne, men like fullt med forbauselse prøvde de å få folket til å tie. Romerske tjenestemenn var til stede i mengden, og overfor dem anklaget de ham som opprørsleder. De fremstilte det som om han var i ferd med å innta templet og regjere som konge i Jerusalem. SH 436.4
Jesu rolige stemme dempet ståket av den støyende mengden. Han erklærte igjen at han ikke var kommet for å opprette et jordisk rike. Han skulle snart fare opp til sin Far, og hans anklagere ville ikke få se ham mer før han kom tilbake i herlighet. Da ville de anerkjenne ham, men det ville være for sent til at de kunne bli frelst. Jesus uttalte dette med sorg i stemmen og med en sjelden kraft. SH 436.5
De romerske tjenestemennene ble tause og stille. Selv om de var fremmede for guddommelig påvirkning, følte de seg nå så grepet som aldri før. I Jesu rolige ansikt, som var preget av høytidelig alvor, så de kjærlighet, velvilje og stille verdighet. De følte seg dratt til ham på en måte som de ikke selv forstod. I stedet for å arrestere Jesus var de mer innstilt på å hylle ham. Henvendt til prestene og rådsherrene la de ansvaret på dem for å ha skapt oppstyret. Ergerlige over nederlaget vendte disse lederne seg til folket med sine klagemål, mens de i sinne begynte å krangle seg imellom. SH 437.1
Imens hadde Jesus ubemerket innfunnet seg i templet. Alt var rolig, for det som hadde hendt på Oljeberget, hadde samlet folket der. En kort stund ble Jesus stående ved templet og betrakte det med sorgfullt blikk. Så gikk han bort sammen med disiplene og drog tilbake til Betania. Da folk lette etter ham for å utrope ham til konge, kunne de ikke finne ham. SH 437.2