Dette skulle bli en uforglemmelig sabbat for de sorgfulle disiplene og også for prestene, rådsherrene, de skriftlærde og folket. Da solen gikk ned om kvelden på beredelsesdagen, lød basunene som tegn på at sabbaten var begynt. Påsken ble feiret slik den var blitt det gjennom århundrer, mens han som den pekte frem til, var blitt drept av ugudelige mennesker og lå nå i Josefs grav. SH 588.6
På sabbaten var tempelforgården full av folk som kom for å tilbe. Øverstepresten som hadde vært til stede på Golgata, var der også, kledd i sin praktfulle embetsdrakt. Prester med hvite turbaner var i full aktivitet med å utføre sine plikter. Men noen av dem som var til stede, kunne ikke slå seg helt til ro da blodet av okser og bukker ble båret frem som offer for synd. De var ikke klar over at forbildet hadde møtt virkeligheten, og at et ufattelig offer var blitt brakt for verdens synd. De visste ikke at den rituelle gudstjenesten ikke lenger hadde noen verdi. Men aldri tidligere hadde de overvært denne handlingen med så motstridende følelser. Basunene, musikkinstrumentene og sangernes stemmer klang like høyt og klart som vanlig. Men en følelse av noe ukjent gjennomtrengte alt. Den ene etter den andre forhørte seg om en merkelig hendelse som hadde funnet sted. SH 590.1
Hittil hadde Det aller helligste vært omhyggelig voktet så ingen skulle trenge seg inn. Men nå var det åpent så alle kunne se inn. Det tunge forhenget som var laget av rent lin og vakkert tilvirket med gull, skarlagen og purpur, var flerret fra øverst til nederst. Det stedet hvor Gud Herren hadde møtt med øverstepresten for å åpenbare sin herlighet, det som hadde vært Guds hellige audiensrom, lå nå åpent for alles blikk - et sted som Herren ikke lenger anerkjente. Med bange anelser gjorde prestene tjeneste ved alteret. Blottleggelsen av de hellige mysterier som var forbundet med Det aller helligste, fylte dem med frykt for kommende ulykker. SH 590.2
Mange var sterkt opptatt av tanker som begivenhetene på Golgata hadde vært årsak til. Fra korsfestelsen til oppstandelsen var mange søvnløse øyne stadig opptatt med å granske profetiene. Noen ønsket å forstå den fullstendige betydning av den høytiden de nettopp feiret, mens andre ville finne beviser for at Jesus ikke var den han gav seg ut for å være. Atter andre lette med sorg etter beviser for at han var den sanne Messias. Selv om de gransket med forskjellige motiver, ble alle overbevist om det samme: at profetiene var gått i oppfyllelse i det som hadde skjedd de siste få dagene, og at den korsfestede var verdens gjenløser. Mange som den gangen var med ved påskefeiringen, tok aldri siden del i påskens ritualer. Til og med mange av prestene ble overbevist om Jesu virkelige natur. Deres gransking av profetiene hadde ikke vært forgjeves, og etter oppstandelsen anerkjente de ham som Guds Sønn. SH 590.3
Da Nikodemus så at Jesus var blitt hengt på korset, husket han det Jesus hadde sagt til ham om natten på Oljeberget: “Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.”8 Denne sabbaten da Jesus lå i graven, hadde Nikodemus anledning til å tenke etter. Et klarere lys strålte nå inn i hans sinn, og de ordene Jesus hadde talt til ham, var ikke lenger så hemmelighetsfulle. Han følte at han hadde gått glipp av mye fordi han ikke hadde sluttet seg til Jesus mens han levde. Nå tenkte han på ny igjennom det som hadde hendt på Golgata. Jesu forbønn for sine mordere og hans svar på den døende røverens bønn talte til den lærde rådsherren. SH 590.4
Igjen så han Jesus i hans sjeleangst. Igjen hørte han det siste ropet: “Det er fullbrakt!” som lød lik et seiersrop. På ny så han jorden vakle, himmelen formørkes, forhenget som revnet, fjellet som skalv, og hans tro ble grunnfestet for alltid. Nettopp den begivenheten som ødela håpet hos disiplene, overbeviste Josef og Nikodemus om Jesu, guddom. En fast og urokkelig tro gav dem et mot som overvant deres frykt. SH 591.1
Aldri før hadde Kristus tiltrukket seg mengdens oppmerksomhet som nå da han var lagt i graven. Slik folk var vant til, kom de med sine syke og lidende til tempelforgården og spurte: Hvem kan fortelle oss noe om Jesus fra Nasaret? Mange hadde kommet langveisfra for å finne ham som hadde helbredet de syke og oppreist de døde. Fra alle kanter hørtes ropet: Hvor er Kristus, han som kan helbrede? De som man mente viste tegn på spedalskhet, ble undersøkt av prestene. Mange fikk høre at mann, kone eller barn ble erklært spedalske og var nødt til å forlate hjemmets trygghet og sine venners omsorg. De måtte advare fremmede med klageropet: “Uren! Uren!” Jesu vennlige hender, som aldri avslo en helbredende berøring av den frastøtende spedalske, lå nå foldet på brystet hans. Leppene som på den sykes inntrengende bønn hadde svart: “Jeg vil, bli ren!” var nå tause. SH 591.2
Mange henvendte seg til øversteprestene og rådsherrene for å få medfølelse og lindring, men forgjeves. De syntes å være bestemt på å ha den levende Kristus iblant seg igjen. De gav ikke opp, men bad ivrig om å få treffe ham, og de lot seg ikke avvise. Men de ble jaget bort fra tempelforgården, og soldater ble plassert ved portene for å holde tilbake de mange som kom med sine syke og døende og forlangte å komme inn. SH 591.3
De syke som var kommet for å bli helbredet av Jesus, brøt sammen av skuffelse. Gatene var fulle av sørgende mennesker. De syke holdt på å dø fordi de ikke fikk føle Jesu legende berøring. Leger ble rådspurt, men forgjeves. Ingen kunne helbrede som han som lå i Josefs grav. SH 591.4
De sykes klagerop gjorde at tusener av mennesker fikk en indre overbevisning om at et stort lys i verden hadde sloknet. Uten Kristus var verden svart og trist. Mange som hadde tatt del i ropet: “Korsfest! Korsfest ham!” forstod nå hvilken ulykke som hadde rammet dem. Nå ville de like ivrig ha ropt: Gi oss Jesus! - om han bare hadde vært i live. SH 591.5
Da folk fikk vite at prestene hadde overgitt Jesus til å bli henrettet, ble det stilt mange spørsmål i forbindelse med hans død. Enkelthetene ved rettergangen var blitt holdt så hemmelig som mulig. Men i den tiden da han lå i graven, var hans navn på alles lepper, og rykter om den fingerte rettshandlingen og om prestenes og rådsherrenes umenneskelighet ble spredt overalt. Forstandige mennesker henvendte seg til dem og bad om en forklaring på profetiene om Messias i Det gamle testamente. Da de forsøkte å sette sammen et eller annet falskneri som svar, ble folk rasende. De kunne ikke forklare profetiene som handlet om Kristi lidelse og død, og mange av dem som spurte, ble overbevist om at Den Hellige skrift var blitt oppfylt. SH 591.6