Den hevnen som prestene hadde tenkt skulle bli så søt, var alt blitt bitter for dem. De visste at de stod overfor en hard dom fra folket. De visste at de samme personene som de hadde påvirket til å vende seg mot Jesus, nå var forferdet over sin egen skammelige gjerning. Disse prestene hadde innbilt seg selv at Jesus var en bedrager. Men det var nytteløst. Noen av dem hadde stått ved graven til Lasarus og sett at den døde kom tilbake til livet. De skalv av frykt for at Kristus selv ville stå opp fra de døde og vise seg for dem igjen. De hadde hørt ham si at han hadde makt til å legge ned sitt liv og til å ta det igjen. De husket at han hadde sagt: “Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.”9 SH 592.1
Judas hadde fortalt om det Jesus hadde sagt til disiplene på den siste reisen til Jerusalem: “Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene, og han skal bli hånet og pisket og korsfestet. Og den tredje dag skal han oppstå.” 10 Da de hørte dette, spottet de og gjorde narr. Men nå stod det klart for dem at Kristi forutsigelser var blitt oppfylt så langt. Han hadde sagt at han ville stå opp igjen den tredje dagen, og hvem kunne si at ikke også det ville skje? De ville så gjerne bli kvitt disse tankene, men kunne ikke. De trodde og skalv slik som djevelen, deres far. SH 592.2
Nå da opphisselsen og vanviddet var gått over, ble bildet av Jesus klart og påtrengende i deres sinn. De så ham slik han stod foran sine fiender, rolig og uten å klage, mens han led under deres hån og skjellsord. Alle begivenhetene i forbindelse med rettergangen og korsfestelsen dukket opp i bevisstheten med en overveldende overbevisning om at han var Guds Sønn. De følte at han når som helst kunne stå like foran dem - den anklagede som anklager, den dømte som dommer, og den som var drept, for å kreve rettferdighet ved at hans mordere måtte dø. SH 592.3
Det var lite hvile for dem å få på sabbaten. Selv om de ikke ville trå over dørterskelen hos en hedning av frykt for å bli urene, holdt de likevel en rådslagning om Jesu legeme. Døden og graven måtte ikke gi slipp på ham som de hadde korsfestet. Derfor gikk overprestene •og fariseerne sammen til Pilatus og sa: “Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han enda levde: Etter tre dager skal jeg oppstå. Gi derfor ordre om å holde vakt ved graven til den tredje dag er over, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.” Pilatus svarte: “Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.” 11 SH 592.4
Prestene gav instruks om hvordan graven skulle sikres. En svær stein ble plassert foran åpningen. Tvers over steinen spente de tauverk og festet endene trygt til selve grunnfjellet og forseglet dem med det romerske segl. Steinen kunne ikke flyttes uten at seglet ble brutt. En vaktstyrke på hundre soldater ble så plassert rundt graven for å hindre at noen skulle foreta seg noe med den. Prestene gjorde alt de kunne for å holde Kristi legeme der det var blitt lagt. Han lå l graven som var så sikkert forseglet som om han skulle bli der for alltid. SH 592.5
Slik var det svake mennesker rådslo og la planer. Lite innså disse morderne hvor nytteløse deres anstrengelser var. Men ved deres handlemåte ble Gud herliggjort. Nettopp de anstrengelser som ble gjort for å hindre Kristi oppstandelse, er de mest overbevisende vitnesbyrd om den. Jo flere soldater de plasserte rundt graven, desto sterkere ville vitnesbyrdet om hans oppstandelse bli. SH 593.1
Århundrer før Kristi død hadde Den Hellige Ånd forkynt ved salmisten: “Hvorfor er folkeslag i opprør, hvorfor legger folkene unyttige planer? Jordens konger reiser seg, fyrstene rådslår sammen mot Herren og hans salvede: “La oss sprenge deres lenker og kaste repene av oss!” Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem.”12 Romerske vakter og romerske våpen hadde ikke makt til å holde livets Herre i graven. Utfrielsens time var nær. SH 593.2