Han så at her måtte noe gjøres. Tallrike seremonier ble pålagt folket uten at de fikk noen skikkelig undervisning om betydningen av dem. De som kom til templet, brakte sine offer uten å forstå at dette var forbilder på det eneste fullkomne offer. Og midt iblant dem, ukjent og upåaktet, stod han som alt dette var et symbol på. Han hadde selv gitt rettledning om ofringene. Han forstod deres symbolske verdi, og han så at de ble forvansket og misforstått. Åndelig gudsdyrkelse var hurtig i ferd med å forsvinne. Det var ikke noe som knyttet prestene og rådsherrene til deres Gud. Kristus ville innføre en helt annerledes gudsdyrkelse. SH 107.2
Med et granskende blikk betrakter Kristus hele denne scenen mens han står på trappen til tempelforgården. Med profetisk blikk ser han inn i fremtiden. Han ser ikke bare år, men århundrer og tidsaldrer. Han ser hvordan prester og rådsherrer vil ta fra de trengende det som er deres rett, og hindre at evangeliet blir forkynt for de fattige. Han ser hvordan Guds kjærlighet blir skjult for syndere, og hvordan menneskene vil gjøre hans nåde til en handelsvare. SH 107.3
Harme, myndighet og kraft kommer til uttrykk i ansiktet hans mens han ser på alt dette. Alle stirrer på ham. De som er opptatt med sin vanhellige virksomhet, kan ikke få blikket bort fra ansiktet hans. De føler at denne mannen leser deres innerste tanker, at han oppdager deres skjulte motiver. Noen forsøker å skjule ansiktet, som om deres onde handlinger står skrevet der og blir gjennomskuet av disse forskende øyne. SH 107.4
Forvirringen stilner. Lyden av handel og pruting har opphørt. Stillheten begynner å bli pinlig. En følelse av hellig redsel overvelder forsamlingen. Det er som om de blir stevnet for Guds domstol for å svare for sine handlinger. Når de betrakter Kristus, ser de hvordan det guddommelige bryter gjennom det menneskelige. Himmelens Herre står slik som dommeren vil stå på den ytterste dag. Ennå er han ikke omgitt av den herlighet som han da vil ha, men han har den samme makt til å se inn i sjelen. Blikket glir over folkeskaren og fester seg ved hver enkelt person. Han synes å heve seg over dem med en bydende verdighet, og ansiktet lyser med en guddommelig glans. Han taler, og den klare, kraftige røsten som på Sinai-fjellet forkynte den loven som prester og rådsherrer nå overtrer, gir gjenlyd gjennom templets bueganger: “Bort med dette, gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!” SH 107.5
Langsomt går han ned trappetrinnene, og idet han løfter svepen av tauverk som han plukket opp ved inngangen, befaler han kremmerflokken å forlate tempelområdet. Med en nidkjærhet og strenghet som han aldri før har lagt for dagen, velter han pengevekslernes bord, og pengene skrangler bortover marmorgulvet. Ingen drister seg til å tvile på hans myndighet. Ingen våger å samle opp pengene de har skaffet seg på en så uhederlig måte. Jesus slår dem ikke med svepen, men i hånden hans ser den ut som et flammesverd. Tempeltjenerne, prestelige spekulanter, pengevekslere og kveghandlere med sine sauer og okser, skynder seg bort fra stedet. De har bare en tanke i hodet: å komme vekk fra den fordømmelsen de føler i hans nærhet. SH 108.1
En panisk redsel griper folkemengden som føler seg overveldet av hans guddommelighet. Fra hundrer av likbleke lepper kommer et redselsskrik. Selv disiplene skjelver. De er slått av ærefrykt over Jesu ord og opptreden som er så ulik hans vanlige atferd. De husker at det er skrevet om ham: “Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg.”3 Snart har den støyende flokken med sine varer fjernet seg langt bort fra Herrens tempel. Forgårdene er befridd for vanhellig trafikk, og en høytidelig stillhet senker seg over stedet. Herrens nærvær, som en gang gjorde fjellet hellig, har nå helliget det tempel som ble oppført til hans ære. SH 108.2