Ved å rydde templet kunngjorde Jesus sin misjon som Messias og begynte sin gjerning. Dette templet, som var oppført som en bolig for Gud, var beregnet på å være en praktisk undervisning for Israel og for verden. Fra evighet av var det Guds hensikt at hvert eneste skapt vesen, fra den strålende og hellige seraf til mennesket, skulle være et tempel der Skaperen kunne bo. SH 108.3
På grunn av synden opphørte mennesket å være et tempel for Gud. Menneskehjertet, som var formørket og smittet av det onde, åpenbarte ikke lenger Guds herlighet. Men ved at Guds Sønn ble menneske, ble den guddommelige plan til virkelighet. Gud bor blant menneskene, og ved hans frelsende nåde blir menneskehjertet igjen hans tempel. Guds plan var at templet i Jerusalem skulle være et stadig vitnesbyrd om det høye mål som ligger åpent for hvert menneske. Men jødene forstod ikke betydningen av den bygningen de var så stolte av. De overgav ikke seg selv som hellige templer for Guds Ånd. Tempelforgårdene i Jerusalem, som var fulle av forvirrende larm fra en vanhellig virksomhet, var bare et altfor sant bilde på hjertets tempel som var urent av sanselig lidenskap og vanhellige tanker. SH 108.4
Ved å rense templet for verdens kjøpere og selgere kunngjorde Jesus at det var hans oppgave å rense hjertet for syndens urenhet, for verdslige ønsker, egenkjærlige lyster og onde vaner som forderver sjelen. “Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter, sier Herren, Allhærs Gud. Men hvem kan tåle den dagen han kommer, hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv.” SH 108.5
“Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? SH 109.1
Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere.” Ikke noe menneske kan av seg selv drive ut den ondskapens åndehær som har tatt hjertet i besittelse. Kristus alene kan rense sjelens tempel, men han vil ikke tvinge seg inn. Han kommer ikke inn i hjertet slik som han kom inn i templet den gangen for lenge siden. Men han sier: “Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham.” Han vil komme, ikke bare for en dag, for han sier: “Jeg vil bo og ferdes blant dem, ... og de skal være mitt folk.” Han skal “trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp”. Hans nærvær vil rense og helliggjøre sjelen så den kan bli et hellig tempel for Herren, “en bolig for Gud i Ånden”.5 SH 109.2
Overveldet av redsel hadde prestene og rådsherrene flyktet fra tempelforgården, og fra det forskende blikk som leste deres tanker. Under flukten møtte de andre som var på vei til templet. De bad dem snu, idet de fortalte hva de hadde sett og hørt. Kristus så etter mennene som flyktet. Han syntes inderlig synd på dem fordi de var så redde, og fordi de var så uvitende om hva som virkelig var sann gudsdyrkelse. Han så dette som et bilde på jødefolkets atspredelse på grunn av deres ugudelighet og forherdelse. SH 109.3
Hvorfor flyktet prestene bort fra templet? Hvorfor ble de ikke værende på sin post? Han som befalte dem å fjerne seg, var en tømmermanns sønn, en fattig galileer uten jordisk rang eller makt. Hvorfor gjorde de ikke motstand? Hvorfor løp de fra pengene de hadde skaffet seg på en så ussel måte, og hvorfor flyktet de på befaling av en som i det ytre virket så uanselig? SH 109.4
Kristus talte med kongelig myndighet. I den måten han opptrådte på og i tonefallet hans var det noe som de ikke hadde kraft til å stå imot. Da de hørte hans bydende ord, innså de som aldri før at de var hyklere og bedragere. Da det guddommelige brøt gjennom det menneskelige, så de ikke bare harme i Kristi ansikt, men de forstod også betydningen av det han fremholdt. De følte det som om de stod foran den evige dommer, og at det ble avsagt dom over dem for tid og evighet. En stund var de overbevist om at Kristus var profet, og mange trodde at han var Messias. Den Hellige Ånd sendte streif av lys inn i deres sinn og minnet dem om hva profetene hadde sagt om Kristus. Ville de gi etter for denne overbevisningen? SH 109.5
Vende om ville de ikke. De visste at Kristi medfølelse med de fattige var blitt vekket. De visste at de i sin handlemåte overfor folket hadde gjort seg skyldige i pengeutpresning, og de hatet Kristus fordi han kunne lese deres tanker. Hans offentlige irettesettelse var ydmykende for deres stolthet, og de var misunnelige på grunn av hans økende innflytelse over folket. De ville forlange å få vite hvilken makt han brukte da han drev dem bort, og hvem som gav ham denne makt. SH 109.6
Tankefulle, men fylt av hat vendte de langsomt tilbake til templet. Men hvilken forandring som hadde skjedd mens de var borte! Da de flyktet, ble de fattige og forkomne tilbake. De så på Jesus og la merke til den kjærlighet og medfølelse som ansiktet hans bar preg av. Med sorg i sinn sa han til dem som stod skjelvende omkring ham: Frykt ikke! Jeg vil utfri deg og du skal herliggjøre meg. Nettopp derfor er jeg kommet til denne verden. SH 110.1