Slik hadde altså mannen mistolket Kristi høytidelige undervisning til folket. Derved hadde han lagt for dagen sitt eget selviske sinnelag. Han var bare i stand til å sette pris på den delen av Herrens ord som eventuelt kunne fremme hans egen timelige velferd. De. åndelige sannhetene hadde ikke fått noen plass i sinn og hjerte. Å vinne tilbake arven var for ham det altoverskyggende tema. Jesus, herlighetens Konge - han som var såuendelig rik, men for vår skyld var blitt fattig - gjorde sitt beste for å åpne for ham et skattkammer av guddommelig kjærlighet. Den Hellige Ånd tryglet ham om å bli en arving til det arvegodset som “aldri forgår og ikke flekkes til eller visner.”21 Pet 1,4 Han hadde sett beviser på Kristi kraft. Nå var anledningen der til å tale et personlig ord til den store Læreren, riktig gi uttrykk for det inderlige ønsket som måtte ligge øverst i hans tankeliv. Men det gikk ham som det gikk mannen med avfallsraken i John Bunyans allegori. øynene var festet til jorden der nede. Kronen som hang over hodet på ham, fikk han ikke øye på. Liksom trollmannen Simon vurderte han Guds gave bare som et middel til verdslig vinning. OSLv 177.1
Frelserens misjon på jorden lakket mot slutten. Bare noen få måneder var ennå igjen til å fullføre det verket han var kommet for å gjøre: å grunnfeste sitt nåderike. Og likevel unnså ikke den menneskelige griskheten seg for å vende hans oppmerksomhet bort fra dette verket til fordel for et strids tema om noen stykker åkerland. Men Jesus ville ikke ha noen slike avledende manøvrer. Hans svar var ganske enkelt: “Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?” OSLv 177.2
Jesus kunne naturligvis ha fortalt mannen rett ut hva som var riktig. Han visste utmerket godt hva det var i det aktuelle tilfellet. Men saken er den at de to brødrene var kommet i krangel simpelthen fordi de begge var griske og begjærlige. Det Kristus egentlig sa, var da dette: Det er ikke min oppgave å ordne opp i stridigheter av dette slaget. OSLv 177.3
Han kom til jorden i et helt annet ærend, nemlig å preke evangeliet og slik vekke menneskene opp til en erkjennelse av de evige realitetene. OSLv 177.4