Bygd over Luk 12,13-21
Kristus var i ferd med å undervise, og som vanlig hadde også andre enn disiplene flokket seg omkring ham. Han hadde talt til disiplene om de scenene de snart skulle få en aktiv del i. De skulle kunngjøre for verden sannhetene han hadde betrodd dem. Derved ville de komme i konflikt med denne verdens herskere. For hans skyld ville de bli stevnet for retten. De ville måtte stå fram for rådsherrer og konger. Han hadde sikret dem en visdom som ingen kunne stå seg mot. Hans egne ord hadde ofte nok beveget tilhørernes hjerter. De hadde brakt hans slu motstandere i alvorlig forlegenhet. Disse ordene vitnet klart om kraften fra den iboende Hellige Ånd, som han også hadde lovt å gi sine etterfølgere. OSLv 176.1
Men det var mange som ønsket denne nåden fra himmelen bare for å tjene sine egne selviske formål. De erkjente Kristi vidunderlige evne til å sette fram sannheten i et klart lys. De hørte løftet til hans etterfølgere om visdom til å tale i nærvær av landshøvdinger og konger. Ville ikke han stille til disposisjon sin makt i deres favør rent verdslig sett? OSLv 176.2
“En i mengden sa til ham: ‘Mester, si til min bror at han skal dele arven med meg!’” Gjennom Moses hadde Gud gitt retnings. linjer angående overføring av eiendom. Den eldste sønnen fikk en dobbelt del av farens eiendeler15 Mos 21,17, mens de yngre brødrene skulle dele likt. Mannen i vår tekst mener nå at broren har snytt ham for den arven som rettmessig tilkom ham. Hans egne anstrengelser for å sikre seg det han ser på som sin andel, har ikke ført fram. Men om nå bare Kristus vil tre inn til hans fordel, så vil uten tvil det ettertraktede målet være innenfor rekkevidde. Han har jo hørt Kristi virkningsfulle tale til folket og hans høytidelige fordømmelse av fariseerne og de skriftlærde. Tenk om ord med en slik kraft og bæreevne kunne rettes mot hans bror! Da ville vel denne neppe kunne nekte å gi den forurette de par. ten hans rettmessige arvelodd. OSLv 176.3