Alle som tar imot Kristus som sin personlige Frelser, skal være et levende vitnesbyrd om at evangeliet er sant og eier en frelsende kraft i menneskelivet. Gud stiller ikke noe krav uten å ha sørget for at det kan fylles. Gjennom Kristi nåde kan vi oppfylle alt det Gud krever av oss. Alle himmelens rikdommer skal åpenbares gjennom Guds folk. “Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler.”31Joh 15,8 OSLv 216.1
Gud gjør krav på hele jorden som sin vingård. Riktignok er den ennå i hendene på maktraneren. Men den tilhører Gud. Den er hans, først fordi han har skapt den, og dernest - noe som ikke er mindre - fordi han har gjenløst den. Det var for denne verden Kristi offer ble brakt. “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne.”32Joh 3,16 Det er ved denne ene store gaven også alle andre gaver er blitt menneskene til del. Daglig tar hele verden imot velsignelser fra Guds hånd. Hver reGudråpe og hver solstråle over vår utakknemlige slekt, hvert blad og hver frukt vitner om Guds overbærenhet og hans store kjærlighet. OSLv 216.2
Og hva får så den store Giveren tilbake? Hvordan stiller menneskene seg til Guds krav? Hvem er det det store flertallet av mennesker vier sin tjeneste og sitt liv? De tjener mammon. Rikdom og forlysteiser i denne verden er deres mål. Rikdom vinnes ved ran, ikke bare ran fra mennesker, men ran fra Gud. Menneskene bruker hans gaver for å tilfredsstille sin egoisme. Alt de bare kan få tak i, utnytter de til fordel for sin griskhet og forlystelsessyke. OSLv 216.3
Synden i verden i dag er den samme som brakte ødeleggelse over Israel. Utakknemlighet mot Gud, ringeakt av anledninger og velsignelser, en egoistisk tilegnelse av Guds gaver - alt dette var innbefattet i synden som ned kalte Guds vrede over Israel. Det samme er i ferd med å bringe død og undergang over verden i dag. OSLv 216.4
Tårene Kristus felte på Oljeberget da han sto og så ut over Jerusalem, gjaldt ikke bare denne byen. I Jerusalems skjebne så han en hel verdens tragedie. OSLv 216.5
“Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.”33Luk 19,42 OSLv 216.6
“Om også du på denne dagen...” Dagen nærmer seg sin avslutning. Tiden for barmhjertighet og nådige privilegier er nesten utløpt. Hevnens skyer samler seg. De som forkaster Guds nåde, er like ved å bli innviklet i en hastig og ugjenkallelig ødeleggelse. OSLv 216.7
Og enda sover verden. Folket kjenner ikke sin besøkelsestid. OSLv 217.1
Hvor skal menigheten stå under denne krisen? Fyller dens medlemmer Guds krav? Utfører de hans ærend? Representerer de hans karakter på en verdig måte overfor verden? Leder de med nidkjærhet sine medmenneskers oppmerksomhet mot det barmhjertige varselsbudskapet? OSLv 217.2
Mennesker er i den ytterste livsfare. Skarer er alt på vei mot undergangen. Men hvor få det er av Kristi bekjennende etterfølgere som føler noen byrde for disse sjelene! Verdens skjebne skjelver i vektskålen. Men dette gjør knapt noe inntrykk på dem som gir seg ut for å tro de mest vidtrekkende sannhetene gitt til mennesker. Det er en merkbar mangel på kjærligheten som drev Kristus til å forlate sitt himmelske hjem og ta på seg menneskelig natur for at menneskelighet kunne berøre guddommelighet og trekke det menneskelige opp mot det guddommelige. Det ligger en dorskhet over Guds folk, en formelig lammelse som hindrer dem i å fatte øyeblikkets krav og forpliktelser. OSLv 217.3
Da israelittene gikk inn i Kanaan, oppfylte de ikke Guds hensikt. De tok ikke hele landet i eie. De erobret bare en del av det, og så slo de seg ned for å nyte sin ro og frukten av sine seirer. I sin vantro og hang til makelighet flokket de seg sammen i de områdene som alt var erobret, i stedet for å gjøre videre framstøt og besette nye områder. Slik gikk det til at de begynte å falle fra Gud. De sviktet i å fullføre hans plan. Derved gjorde de det umulig for ham å oppfylle sitt løfte om velsignelse. Gjør Ikke menigheten i dag akkurat det samme? Foran den ligger det en hel verden som trenger evangeliet for å overleve. Men bekjennende kristne stimler sammen på steder hvor de selv kan nyte fordelene av evangeliet. De føler ikke nødvendigheten av å besette nye områder, bringe budskapet om frelse til steder lenger borte. De nekter rett og slett å etterkomme Kristi befaling. Hans store oppdrag til dem var jo: “Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker.”34Mark 16,15 Er de da mindre skyldige enn den jødiske menigheten var? OSLv 217.4