Guds Ord må ha en helliggjørende virkning på vår omgang med alle våre medmennesker. Sannhetens surdeig vil ikke skape kappestrid, ærgjerrighet eller ønske om å være den første. Sann, guddommelig kjærlighet er ikke selvisk eller foranderlig. Den er ikke avhengig av ros fra andre mennesker. Den som har tatt imot Guds nåde i hjertet, vil være fylt av kjærlighet til Gud og kjærlighet til menneskene Kristus døde for. Han kjemper ikke for å bli på skjønnet. Han elsker andre, ikke fordi de elsker ham og søker å behage ham, heller ikke fordi de setter pris på det han gjør, men kort og godt fordi de er Kristi eiendom, en eiendom han har kjøpt så uendelig dyrt. Noen ganger blir hans hensikter, ord og handlinger misforstått eller stilt i et falskt lys. Men han blir ikke sint for det. Han fortsetter bare rolig sin gang. Han er vennlig og full av omtanke, liten i egne øyne, men likevel forhåpningsfull, for han stoler alltid på Guds nåde og barmhjertighet. OSLv 62.1
Apostelen formaner oss: “Han som kalte dere, er hellig; så vær også dere hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.”71 Pet 1,15.16 Guds nåde skal styre både tanke og tale. Virkningen vil kunne ses i høflighet og hensynsfullhet mellom brødrene, i vennlige og oppmuntrende ord. Hjemmet blir som et paradis, og livet sender ut en egen duft. Denne stiger opp til Gud som hellig røkelse. Kjærligheten vil komme til syne i vennlighet, mildhet, overbærenhet og langmodighet. OSLv 62.2
Utseendet blir forandret. Kristus bor i hjertet, og det får ansiktene til å stråle hos dem som elsker ham og holder hans befalinger. Sannheten står skrevet i slike ansikter. Himmelens fred hviler over dem. Dette gir vitnesbyrd om at mildhet er blitt en vane, at en mer enn menneskelig kjærlighet bor i menneske. hjertet. OSLv 62.3
Sannhetens surdeig utvirker en forandring i hele mennesket. Den uhøvlede blir dannet. Den råbarkede blir blid. Den egen. kjærlige blir gavmild. Ved sannhetens surdeig blir den urene renset. Han blir vasket i Lammets blod. Takket være dens livgivende kraften blir både ånd, sjel og legeme brakt i harmoni med det guddommelige. Kristus får ære når karakteren hos el menneske blir edel og fullkommen. Englene bryter ut i lovsang når disse forandringene finner sted. Gud og Kristus gleder seg over de sjelene som er blitt omdannet etter det guddommelige mønster. OSLv 62.4