Benådningen fra kongen representerer den guddommelige tilgivelsen av synd. Kongen selv representerer altså Kristus. For også han ble beveget til medlidenhet og etterga sin tjener gjelden. Mennesket var under fordømmelse som følge av lovbrudd. Det kunne ikke frelse seg selv. Derfor kom Kristus til verden. Han kledde sin guddommelighet i menneskelighet og ga sitt liv, en rettferdig for de urettferdige. Han ga seg selv for våre synder, og til hver eneste menneske sjel byr han fram sin frie tilgivelse kjøpt ved hans eget blod. “Hos Herren er miskunn, hos ham el full forløsning.”1Sal 130,7 OSLv 170.2
Dette er grunnen til at vi selv bør være barmhjertige mot våre medsyndere. “Har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.”21 Joh 4,11 “For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.”3Matt 10,8 OSLv 170.3
I lignelsen tryglet skyldneren om henstand, og til det knyttet han et løfte: “Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammen.” Da ble dommen fullstendig opphevet. Det ble satt en strek over hele gjelden. Snart fikk han til og med en anledning til selv å følge eksempelet hans herre hadde gitt ham da han tilga ham alt. Han gikk ut og traff en medtjener som skyldte ham en ubetydelig sum. Selv hadde han fått en gjeld på ti tusen talenter ettergitt. Men her var en som skyldte ham en bagatell av hundre denarer. Men han som var blitt ettergitt så mye, behandlet sin med tjener på en helt annen måte. Mannen som skyldte ham de hundre denarene, tryglet om utsettelse akkurat som han selv hadde gjort. Men resultatet var langt fra det samme. Han som selv for så kort tid siden hadde fått tilgivelse, var alt annet enn ømhjertet og medlidende. Den barmhjertigheten han selv hadde møtt, hadde ikke fått øve noen innflytelse på ham. Han lot ikke sin medtjener nyte godt av den. Han aktet slett ikke på medtjenerens bønn om tålmodighet. Den utakknemlige tjeneren hadde bare en ting i tankene, nemlig den lille summen den andre skyldte ham. Han krevde hver øre han mente han hadde rett på. Slik satte han i verk en dom av samme slaget som den han selv så sjenerøst var blitt løst fra. OSLv 170.4