Hvor mange er det ikke i dag som legger for dagen det samme sinnelaget! Da skyldneren tryglet herren om nåde, hadde han sikkert ikke noen riktig følelse av hvor stor gjelden hans egentlig var. Han var slett ikke klar over sin fullstendige hjelpeløshet. Han håpet å være i stand til å fri seg selv ut av vanskeligheten. “Vær tålmodig med meg,” sa han, “så skal jeg betale alt sammen!” Slik er det mange som håper at de ved sine egne gjerninger skal kunne gjøre seg fortjent til Guds yndest. De har ikke. noe begrep om sin egen hjelpeløshet. De tar ikke imot Guds nåde som en fri gave, men søker heller å oppbygge seg selv i egenrettferdighet. Deres hjerter er ikke blitt knust og ydmyket som følge av synden. Derfor blir de fordringsfulle overfor andre og eier ikke noe tilgivende sinnelag i sitt forhold til dem. Deres egne synder mot Gud, sammenlignet med nestens synder mot dem, er som ti tusen talenter i forhold til hundre denarer, altså et forhold som en million til en. Og likevel våger de å nekte å tilgi sine medmennesker. OSLv 171.1
I lignelsen kalte kongen den ubarmhjertige skyldneren til seg og sa til ham: “Du usle tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du vært barmhjertig mot din medtjener, som jeg var det mot deg? Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte. Slik,” sa Jesus, “skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir sin bror.” Den som nekter å tilgi andre, kaster derved samtidig bort hvert håp om selv å få tilgivelse. Men undervisningen som er nedlagt i denne lignelsen, må ikke misforstås. Det at Gud tilgir oss, reduserer ikke i minste måte vår plikt til å være lydige mot ham. Slik kan ikke vårt tilgivende sinnelag overfor andre på noen måte gjøre Guds krav til oss mindre rettferdig eller mindre bindende. I den bønnen Kristus lærte disiplene sine å be, sa han: “Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.”4Matt 6,12 Med dette mente han ikke at vi, for å få tilgivelse for våre synder, må unnlate å gjøre våre rettferdige krav gjeldende overfor våre egne skyldnere. Riktignok skal vi ikke kaste dem i fengsel om de er ute av stand til å betale. De skal heller ikke undertrykkes eller behandles ukjærlig på andre måter. Og det til og med i tilfeller hvor deres manglende evne til å betale tilbake kanskje skyldes deres egen ukloke måte å stelle seg på. Men på den annen side sier ikke lignelsen noe om at vi skal oppmuntre folk til dovenskap. Guds ord sier klart at dersom et menneske ikke vil arbeide, da “skal han heller ikke spise”.52 Tess 3,10 Herren krever ikke at den som selv må slite tungt, skal støtte andre i deres lediggang. Hos mange er det en slem tendens til å sløse bort tiden. De gjør ingen alvorlige anstrengelser. Resultatet blir nød og fattigdom. Disse feil må rettes på av dem som begår dem. Ellers hjelper det ikke hva en gjør for dem. Det blir som å legge verdier i en hullet pung. Men det finnes også en uunngåelig og uforskyldt fattigdom. Vi skal vise øm medlidenhet med de ulykkelige. Vi skal behandle andre nøyaktig på samme måten som vi selv gjerne ville bli behandlet under lignende forhold. OSLv 171.2
Gjennom sitt redskap, apostelen Paulus, sier Den Hellige Ånd: “Når det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, og så sant det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Vis enighet, stå sammen i kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres. Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!”6Fil 2,1-5 OSLv 172.1
Men synden må ikke betraktes på lettsindig vis. Herren har befalt oss ikke å tåle noe ondt som vil ramme vår bror. Han sier: “Dersom din bror gjør en synd mot deg, så tal ham til rette.”7Luk 17,3 Synden skal nevnes ved sitt rette navn, og den skal stilles klart fram for den som har begått den. OSLv 172.2
Under innflytelse av Den Hellige Ånd pålegger Paulus Timoteus følgende: “Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem!”82 Tim 4,2 Og til Titus skriver han: “For det er mange som ikke vil underordne seg. ... De farer med tomt snakk og fører folk vill. ... Derfor skal du refse dem strengt, så de kan bli sunne i troen.”9Tit 1,10-13 OSLv 172.3
Kristus sa: “Dersom din bror gjør en synd, så gå til han og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller.”10Matt 18,15-17 OSLv 173.1