Jeg ble henvist til lignelsen om det tapte får. De nittini fårene blir etterlatt i ørkenen, og det blir satt i gang en ettersøkning etter det ene som er kommet bort. Når det tapte fåret er funnet, løfter hyrden det opp på sine skuldrer og vender hjem med glede. Han gir seg ikke til å knurre og bebreide når han kommer hjem, fordi der stakkars fåret har vært årsak til så mye bry for ham. Nei, hans hjemkomst med fåret som en. byrde finner sted med glede. VFM1 261.1
Og det blir krevd et enda større uttrykk for gleden. Venner og naboer blir kalt sammen for å glede seg sammen med finneren, “for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet”. Det var dette funnet som var årsak til gleden. At fåret hadde fart vill, tenkte man ikke mer på. For gleden over at det var funnet, veide mer enn sorgen over at det hadde vært tapt, større enn’ den. bekymring, den forlegenhet og den fare som letingen og hjemføringen til trygghet av det tapte fåret hadde kostet. “Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over en synder som omvender seg, mer enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.” Luk. 15,7. VFM1 261.2