Den tapte sølvpenningen skal fremstille den feilende, villfarne synder. Kvinnens omhyggelige leting for å finne den tapte penningen igjen skal tjene til lærdom for Kristi etterfølgere når det gjelder deres plikt overfor de feilende som er kommet vekk fra den rette stien. Kvinnen tente lyset for at hun bedre skulle se, og feide huset og søkte flittig til hun fant penningen. VFM1 261.3
Her blir det tydelig pekt på de kristnes plikt overfor dem som trenger hjelp, fordi de vandrer borte fra Gud. De feilende skal ikke .bli etterlatt i mørke og villfarelse. Ethvert tilgjengelig middel til a føre dem tilbake til lyset skal bli brukt. Lyset blir tent og med alvorlig bønn om himmelsk lys til å hjelpe dem som er innhyllet i mørke og vantro, søker man i Guds Ord etter klare sannhetspunkter for at de kristne må være slik utrustet med bevis fra Guds Ord, med det irettesettelser, trusler og oppmuntringer, at de villfarne kan bli påvirket. Likegyldighet eller forsømmelse vil pådra seg Guds vrede. VFM1 261.4
Da kvinnen fant sølvpenningen, kalte hun sammen sine venninner og naboer og sa: “Gled eder med meg, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet! Således sier jeg eder blir det glede for Guds engler over en synder som omvender seg.” Luk.15, 9. 10. Dersom Guds engler gleder seg over de villfarne som innser. og bekjenner sine feil og vender tilbake til fellesskapet med sine brødre, hvor meget mer bør da ikke Kristi etterfølgere, som selv er feilende, og som hver dag trenger til Guds og sine brødres tilgivelse, bli glade når en bror eller en søster vender tilbake, en sjel som er blitt forført av Satans sofisteri og har gått på en gal vei og har mattet lide av den grunn! VFM1 262.1
I stedet for å holde de feilende på avstand bør brødrene møte dem der de er. I stedet for å klandre dem fordi de er i mørke bør de tenne sin egen lampe ved å oppnå mer guddommelig nåde og et klarere kjennskap til Skriften for at de må kunne fordrive mørket hos de villfarende ved hjelp av det lyset de bringer dem. Og når dette lykkes, og de villfarne ser sin villfarelse og samtykker i å følge lyset, bør de bli mottatt med glede og ikke med en knurrende ånd eller med en anstrengelse etter å gi dem inntrykk av hvor overvettes stor synd de har begått, en synd som gjorde det nødvendig med en særlig stor anstrengelse, engstelse og et møysommelig arbeid. Dersom Guds rene engler hilser begivenheten med glede, hvor meget mer bør da ikke deres brødre glede seg, de som .selv trenger sympati, kjærlighet og hjelp når de har begått feil og i sitt mørke ikke har forstått å hjelpe seg selv. VFM1 262.2