Kristus gjorde seg til ett med sitt folk i deres behov. Deres trang og deres lidelser var også hans. Han sier: “Jeg var hungrig, og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg.” Matt. 25, 35. 36. Guds tjenere bør ha ømme, medfølende hjerter og en oppriktig kjærlighet til dem som følger Kristus. De bør gi til kjenne den dype interesse som Kristus viser i den omsorg hyrden har for det tapte får. De bør følge det eksempelet Kristus har gitt, og vise den samme medlidenhet og mildhet, den samme ømme, kjærlige medynk som han har vist oss: VFM1 277.1
De store moralske krefter i sjelen er tro, håp og kjærlighet. Hvis disse ikke er i virksomhet, kan en predikant være aldri så alvorlig og nidkjær, men hans arbeid vil likevel ikke bli godkjent hos Gud og kan ikke føre til noe godt for menigheten. En Kristi tjener som bringer det høytidelige budskap fra Gud til folket, bør alltid øve rett, gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med Gud. Hvis Kristi Ånd er i hjertet, vil enhver sjelsevne bli bøyd til å fø og vokte fårene i hans hjord liksom en trofast, sann hyrde. Kjærlighet er den gylne kjeden som binder troende hjerter til hverandre med vennskapets, ømhetens og en trofast utholdenhets villige bånd, og som binder sjelen til Gud. VFM1 277.2
Det er en avgjort mangel på kjærlighet, medlidenhet og øm medynk blant brødre. Kristi tjenere er for kalde og, hjerteløse. Deres hjerter gløder ikke av øm medynk og alvorlig kjærlighet. ,Den reneste og mest opphøyde hengivenhet for Gud er den som åpenbarer seg i de alvorligste ønsker og anstrengelser for å vinne sjeler for Kristus. Grunnen til at predikanter som forkynner den nærværende sannhet, ikke har større fremgang, er at de er mangelfulle, svært mangelfulle, når det gjelder tro, håp og kjærlighet. Strev og kamp, selvfornektelse og skjulte hjerteprøvelser et noe alle må møte og tåle. Våre synder vil volde oss sorg og tårer, og det kommer alltid til å være strid og årvåkenhet blandet med anger og skam som følge av våre mangler. VFM1 277.3
De som forkynner vår kjære Frelsers kors, bør ikke glemme sine erfaringer i disse ting. Men de bør stadig huske på at de bare er mennesker, utsatt for å gjøre feil, underkastet de samme kår som deres brødre. Skal de være til hjelp ‘for sine brødre, må de være iherdige i sine anstrengelser for å gjøre dem godt og ha hjerter som er fulle av medynk og kjærlighet. De må nå sine brødres hjerter og hjelpe dem der de er svake og. mest trenger til hjelp. De som taler og underviser, bør knuse sine egne harde, stolte, vantro hjerter hvis de ønsker å se det samme hos sine brødre. VFM1 278.1
Kristus har gjort alt for oss fordi vi var hjelpeløse. Vi var bundet i mørkets, syndens og fortvilelsens lenker og kunne derfor ikke gjøre noe for oss selv. Når vi viser tro, håp og kjærlighet, kommer vi nærmere og nærmere den fullkomne hellighets ideal. Våre brødre føler den samme store trang til hjelp som vi har følt. Vi bør ikke legge enda større byrder på dem ved unødig irettesettelse, men la Kristi kjærlighet tvinge oss til å være medlidende og ømme, slik ai vi kan gråte over de feilende og dem som har forlatt Gud. Sjelen har en umåtelig verdi. Dens verdi kan en bare beregne etter den pris som ble betalt for å gjenløse den. Golgata! Golgata! Golgata! vil forklare sjelens sanne verdi. VFM1 278.2
*****
Milde forholdsregler, dempede svar og behagelige ord er langt bedre skikket til å bedre og frelse enn strenghet og hardhet. Er du litt for mye uvennlig, stiller du deg der du ikke kan nå andre, mens en forsonlig ånd ville være et middel til å knytte dem til deg. Kanskje du da ville kunne befeste dem på den rette veien. Du bør også være ledet av en tilgivende ånd og la enhver god hensikt og handling fra dine omgivelsers side få den fortjente anerkjennelsen. VFM1 278.3