Hjemme hos fiskeren Peter lå svigermoren hans “syk med høy feber, og de bad ham hjelpe henne.” Jesus “rørte ved hennes hånd. Og feberen forlot henne.” Hun stod opp og tjente Frelseren og disiplene hans. Luk. 4:38; Mark 1:30; Mat 8:15. HOL 21.1
Dette var nyheter som spredte seg raskt. Miraklet var blitt utført på sabbaten, og av frykt for rabbinerne turde ikke folk komme for å la seg helbrede før etter solnedgang. Men da skyndte innbyggerne i byen seg fra hjemmene sine, fra butikkene og fra markedsplassene, til det beskjedne hjemmet hvor Jesus holdt til. De syke ble brakt til ham på bårer, de støttet seg på krykker eller lente seg til vennene sine. Vaklende og svake kom de fram for Frelseren. HOL 21.2
Time etter time fortsatte de å komme og gå, for ingen visste om Helbrederen ville være blant dem dagen etter. Aldri hadde Kapernaum vært vitne til en dag som denne. Overalt kunne man høre stemmer som uttrykte seier og befrielse. HOL 21.3
Ikke føre den siste hadde fått den lindring han trengte, sluttet Jesus å arbeide. Det var langt på natt da folkemengden spredte seg og det igjen ble stille i hjemme hos Simon. En lang og anstrengende dag var slutt, og Jesus trengte hvile. Men mens byen ennå var innhyllet i dyp søvn, “tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han gikk bort til et øde sted og bad der.” Mark 1:35. HOL 21.4
Tidlig om morgenen kom Peter og vennene hans til Jesus og fortalte at folk i Kapemaum allerede var kommet for å finne ham. De ble ikke så lite overrasket da han svarte: “Også i de andre byene må jeg forkynne evangeliet om Guds rike, for til det er jeg utsendt.” Luk 4:43. HOL 22.1
l all den uro som nå var oppstått i Kapemaum, var det fare for at folket skulle miste Jesu egentlige misjon av syne. Jesus likte ikke å få oppmerksomheten rettet mot seg selv som den som utførte mirakler og helbredet fysiske lidelser. Det han framfor noe annet ønsket, var å få dem til å se at han var deres Frelser. Folket ville gjerne tro at han var kommet som deres konge for å opprette et jordisk rike, men han ville ha dem til å vende tankene bort fra det jordiske til det åndelige. Bare verdslig framgang ville stå i veien for hans egentlige oppgave. HOL 22.2
Han følte seg plaget av at den likegyldige folkehopen ikke forstod dette. Han lot aldri noen tanker om å opphøye seg selv få styre hans liv. Den hyllest som verden gir til stilling, rikdom eller talenter, var fremmed for Menneskesønnen. Jesus gjorde aldri bruk av noen av de midlene som mennesker gjerne bruker for å vinne troskap og ære. Mange hundre år før han ble født, var det profetert om ham: “Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem.” Jes 42:2,3. HOL 22.3
Fariseerne forsøkte å vekke oppmerksomhet ved at de nøye overholdt seremoniene, ved at de gjorde stort nummer av sin gudstjeneste, og ved sine gode gjerninger. De viste sin nidkjærhet for religionen ved å gjøre den til et diskusjonsemne. De forskjellige sektene førte lange og høyrøstede diskusjoner med hverandre, og ikke sjelden kunne man høre de lovkyndige føre heftige samtaler ute på gatene. HOL 23.1
Jesu liv stod i sterk kontrast til alt dette. Han førte aldri noen høyrøstet diskusjon eller gudstjeneste hvor han framhevet seg selv. Han gjorde aldri noe forsøk på å bli æret eller hyllet. Kristus var skjult i Gud, og Gud ble åpenbart gjennom Sønnens karakter. Det var dette Jesus ønsket å vende folkets oppmerksomhet mot. HOL 23.2
Rettferdighetens sol brøt ikke fram over verden med all sin prakt, for da ville den ha blendet folket med sin herlighet. Det er skrevet om Kristus: “Hans oppgang er så viss som morgenrøden.” Mildt og stille bryter dagslyset fram over jorden, sprer mørket og vekker verden til liv. Slik gikk Rettferdighetens Sol “med legedom under sine vinger.” Mal 4:2. HOL 23.3
“Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte. som min sjel har velhehag i” Jes 42:1. HOL 24.1
“For du har vært et vern for den hjelpeløse, et vern for den fattige i hans trengsel, et ly mot regnskyll, en skygge mot hete.” Jes 25:4. HOL 24.2
“Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og utspendte den, som bedte ut jorden med det som gror på den, han so gir åndepust til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den: Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket. til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørket, ut av fengslet.” Jes 42:5-7. HOL 24.3
“Blinde vil jeg føre på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke visste om, vil jeg la dem ferdes. Mørke steder foran dem vil jeg gjøre til lys og bakker til sletteland. Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil for visst ikke la det være.“Vers 16. HOL 24.4
“Syng en ny sang for Herren, syng hans pris fra jordens ende - dere som farer ut på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster og dere som bor der! ørkenen og dens byer skal oppløfte røsten, de landsbyer hvor Kedar bor. De som bor på fjellet, skal juble, fra fjelltoppene skal de rope høyt. De skal prise Herrens ære og forkynne hans pris på fjerne kyster.” Versene 10-12. HOL 24.5
“Rop av jubel, dere himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpeubare sin herlighet.” Jes 44:23. HOL 24.6
I Herodes’ fengsel satt døperen Johannes skuffet og tvilrådig fordi han ikke forsto Jesu misjon. Han satt og våkte og ventet på svar fra de to disiplene han hadde sendt ut med spørsmålet: “Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” Mat 11:3. HOL 24.7
Frelseren svarte ikke straks på disiplenes spørsmål. Mens de stod og undret seg over hans taushet, kom mange syke til ham. Røsten hans var mektig nok til å trenge gjennom døve ører. Et ord og en berøring var nok til å åpne øynene på de blinde, så de fikk se dagslyset, naturens skjønnhet, venners ansikt og Frelserens blikk. Stemmen hans nådde de dødssykes ører, og de stod opp med full helse og kraft. De som var lammet av besettelse, adlød hans ord, de ble fri for sin galskap, og de tilbad ham. De fattige bøndene og arbeiderne, som rabbinerne skydde som pesten, flokket seg om ham mens han talte til dem om det evige liv. HOL 24.8
På denne måten gikk dagen, mens de disiplene som Johannes hadde sendt ut, så og hørte alt. Til slutt kalte Jesus dem til seg og bad dem gå og fortelle Johannes hva de hadde sett og hørt. Og så føyde han til: “Salig er den som ikke tar anstøt av meg.” Vers 6. Disiplene brakte dette budskapet tilbake, og det var nok. HOL 25.1
Johannes kjente profetien om Messias: “Herrens ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap til de saktmodige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren, ... til å trøste alle sørgende.” Jes 61: l ,2. Jesus fra Nasaret var den som var lovt. Beviset på at han kom fra Gud, lå i det arbeidet han gjorde for å lindre menneskers nød. Hans herlighet viste seg gjennom at han lot seg fornedre til å bli lik oss mennesker. HOL 25.2
Alt det Kristus gjorde vitnet ikke bare om at han var Messias, men viste også på hvilken måte hans rike skulle bli opprettet. Johannes fikk se den samme sannheten som Elias så i ørkenen, da det kom “en stor og sterk storm som kløyvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing.” l Kong 19:11,,12. Slik skulle Jesus utføre sitt arbeid. Han skulle ikke erobre kongeriker eller vise pomp og prakt, men tale til menneskers hjerter ved å vise barmhjertighet og selvoppofrelse. HOL 25.3
Guds rike kommer ikke som et veldig show. Det kommer ved den milde innflytelsen hans inspirerte ord utøver på mennesker, ved at hans Ånd virker i mennesker, ved at vår sjel lever i samfunn med ham, han som er opphavet til alt liv. Aller best ser vi dens kraft når menneskenaturen får del i Kristi karakter. HOL 25.4
Kristi etterfølgere skulle være verdens lys, men Gud ber dem ikke anstrenge seg for å skinne. Han godkjenner ikke at noen streber etter å vise overlegen godhet bare for at de skal kunne være fornøyd med seg selv. Han ønsker at våre sinn skal være gjennomsyret av himmelske prinsipper. Når vi da er i verden, vil vi åpenbare det lyset som er i oss. En urokkelig troskap i enhver handling i livet vil derfor i seg selv være et lys. HOL 26.1
Rikdom eller høy stilling, kostbart utstyr, flotte bygninger og møbler er ikke viktig når det gjelder å fremme Guds verk. Det samme gjelder store gjerninger som mennesker gjerne roser, men som oftest bare stimulerer til forfengelighet. Verdslig prakt, hvor imponerende den enn måtte være, er av ingen verdi i Guds øyne. Han verdsetter det usynlige og evige langt høyere enn det synlige og timelige. Det sistnevnte har verdi bare om det fremmer det førstnevnte. Det aller vakreste kunsten kan frambringe, har ingenting å stille opp med sammenlignet med en karakter som er frukten av Den Hellige Ånds virksomhet. HOL 26.2
Da Gud gav sin sønn til denne verden, skjenket han menneskene rikdommer som ikke kan forgå - rikdommer så store at alle skatter menneskene har samlet seg siden verdens begynnelse, ikke tåler sammenligning med dem. Kristus kom til denne jorden og stod fram for menneskene med en kjærlighet som var samlet fra evighet av, og vi kan ta imot denne skatten, åpenbare den for andre og dele den ut om vi holder oss i forbindelsen med ham. HOL 26.3
Det vil ikke hjelpe med noen menneskelig anstrengelse i arbeidet for Gud hvis den ikke er knyttet til ekte hengivenhet som vil vise seg ved at den kraften som ligger i Kristi nåde, forvandler livet. Vi skal være annerledes enn verden fordi Gud har gitt oss sitt segl, fordi han åpenbarer sin egen kjærlighets karakter i oss. Vår frelser dekker oss med sin rettferdighet. HOL 27.1
Når Gud velger menn og kvinner til sin tjeneste, spør han ikke om de eier jordisk rikdom, lærdom eller veltalenhet. Han spør: Er de så ydmyke at jeg kan lære dem min vei? Kan jeg legge mine ord i deres munn? Vil de representere meg? HOL 27.2
Gud kan bruke et hvilket som helst menneske i samme grad som han kan fylle deres sjels tempel med sin Ånd. Han vil anerkjenne det arbeidet som gjenspeiler hans bilde. Hans etterfølgere skal bære fram for verden som sitt vitnemål og sine attester de uutslettelig kjennetegnene på Guds udødelige prinsipper. HOL 27.3