21. mai 1892
Den prøvende og nesten søvnløse natten er slutt. I går ettermiddag kom pastor (A.G.) Daniells og hans hustru, pastor (G.C.) Tenney og hans hustru og brødrene Stockton og Smith til stedet hvor jeg bor. De kom på min anmodning for å be Herren om å helbrede meg. Vi hadde den mest alvorlige bønnestund, og vi ble alle meget velsignet. Jeg følte lindring, men var ikke helbredet. Jeg har nå gjort alt det jeg kan gjøre, for å følge Bibelens veiledning. Jeg vil nå vente på at Herren skal gjøre sitt verk, idet jeg tror at han vil helbrede meg på den tid han selv ser det best. Min tro holder fast påløftet: “Be, og dere skal få” (Joh 16,24). PFG2 235.1
Jeg tror at Herren hørte våre bønner. Jeg hadde håpet at jeg skulle bli løst fra sykdommens lenker øyeblikkelig. Etter min begrensede forstand så det ut som at Gud ville bli herliggjort ved det. Jeg ble meget velsignet under bønnestunden, og jeg vil holde fast på den forsikringen som da ble gitt meg: “Jeg er din forløser, jeg vil helbrede deg.” — Manuskript 19, 1892. PFG2 235.2
23. juni 1892
Enda en natt er gått. Jeg har sovet bare tre timer. Jeg hadde ikke så mye smerter som vanlig, men var urolig og nervøs. Etter at jeg hadde ligget våken i noen tid mens jeg forsøkte å sove, gav jeg opp å anstrenge meg og rettet hele min oppmerksomhet mot å søke Herren. Hvor dyrebart var ikke dette løftet for meg: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere” (Matt 7,7). Jeg bad inderlig til Herren om den trøst og fred som bare Herren Jesus kan gi. Jeg trenger Herrens velsignelse slik at jeg ikke skal miste selvkontrollen når jeg har smerter. Ikke et øyeblikk våger jeg å sette min lit til meg selv. PFG2 235.3
I samme øyeblikk som Peter tok sine øyne bort fra Jesus, begynte han å synke. Da han ble klar over faren, og løftet øynene og stemmen mot Jesus mens han ropte: “Herre, frels meg!” ble han grepet av den hånden som alltid er beredt til å frelse dem som holder på å omkomme, og han var reddet. ... PFG2 236.1
I mitt hjem må jeg daglig søke hans fred og jage etter den. ... Selv om kroppen lider, og nervesystemet er svekket, må vi ikke mene at vi har frihet til å være gretne eller til å tro at vi ikke blir vist all den oppmerksomhet vi burde ha. Når vi gir etter for utålmodighet, driver vi Guds Ånd ut av hjertet og lar Satans egenskaper få rom. PFG2 236.2
Når vi konstruerer unnskyldninger for selviskhet, for onde tanker og dårlig snakk, lærer vi sjelen opp til det onde. Hvis vi fortsetter å gjøre det, vil det bli en vane å gi etter for fristelse. Vi er da på Satans grunn, overvunnet, svake og motløse. PFG2 236.3
Hvis vi stoler på oss selv, vil vi helt sikkert falle. Kristus sier: “Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg” (Joh 15,4). PFG2 236.4
Hva slags frukt skal vi bære? “Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven” (Gal 5,22,23). PFG2 236.5
Som jeg mediterte over disse ting, følte jeg dypere og dypere hvilken synd det er å unnlate å bevare sjelen i Guds kjærlighet. Herren gjør ikke noe uten at vi samarbeider med ham. Dlf Jesus bad: “Far, bevar dem i ditt navn,” mente han ikke at vi skulle forsømme å holde oss i Guds kjærlighet og tro. Levende for Gud, ved en levende forening med Kristus, stoler vi på løftene mens vi stadig får større styrke ved å se opp til Jesus. Er det noe som kan forandre hjertet eller rokke ved tilliten hos dem som ser hen til Frelseren og blir forandret etter hans lignelse? Skal en slik person ta hensyn til ubetydeligheter? Skal hans forestillinger kretse om selvet? Skal han tillate at småting får ødelegge den fred han har i sinnet? Den som har Kristus i sitt hjerte, vil gjerne være i godlag. Han tenker ikke noe ondt, og han er tilfreds med vissheten om at Jesus kjenner til og gjør en riktig vurdering av ethvert menneske som Kristus døde for. Gud sier: “Jeg gjør det slik at mennesker blir sjeldnere enn rent gull og folk blir mer sjeldne enn gull fra Ofir” (Jes 13,12). Dette bør tilfredsstille sjelens lengsel og gjøre oss varsomme og på vakt, alltid beredt til å tilgi andre, fordi Gud har tilgitt oss. PFG2 236.6
Lykken i livet består av små ting. Hver av oss kan bestemme oss for å vise sann Kristus-lik elskverdighet. Fremragende talenter kan ikke hjelpe oss til å vinne seier, men samvittighetsfull utførelse av dagliglivets plikter. Det vennlige blikk, den ydmyke ånd, den tilfredse innstilling, den ukunstlete, oppriktige interesse for andres vel — disse ting hjelper oss i det kristne liv. Hvis Jesu kjærlighet fyller hjertet, vil denne kjærlighet vise seg i livet. Vi bør ikke vise at vi er bestemt på å drive vår egen vilje igjennom og ha en hardnakket, selvisk uvilje mot å være glade og tilfredse. Kroppens helse avhenger mer av sinnets tilstand enn mange tror. PFG2 237.1
En person kan innbille seg selv at han er blitt tilsidesatt, eller forestille seg at han ikke er i så høy posisjon som han er i stand til å fylle, og så gjøre seg selv til en antatt martyr. Han er ulykkelig, men hvem har skylden for det? En ting er sikkert — vennlighet og et elskverdig sinnelag vil bidra mer til åløfte ham opp enn noen antatt smarthet sammen med den forbannelse en usympatisk holdning er. — Manuskript 19, 1892. PFG2 237.2
26. juni 1892
Jeg er glad når det lysner av dag, for nettene er lange og slitsomme. Men når jeg ikke får sove, blir mitt hjerte fylt av takknemlighet når jeg tenker på at en som aldri slumrer, våker over meg til det gode. Hvilken underfull tanke det er at Jesus vet alt om de smerter og sorger vi har. All vår sorg og lidelse har han prøvd. Noen av våre venner vet ikke hva smerte eller fysisk lidelse er. De er aldri syke, og derfor kan de ikke fullt ut føle med dem som er syke. Men Jesus blir rørt ved følelsen av vår svakhet. Han er den store legemisjonær. Han har tatt vår menneskelighet på seg og gjort seg selv til leder for en ny tidsæra, for at han skulle kunne forene rettferdighet med medfølelse. — Manuskript 19, 1892. PFG2 237.3
29. juni 1892
Når jeg våkner, er dette min bønn: Jesus, bevar ditt barn i dag. V ær du min beskytter. Gjør meg til en frisk, fruktbærende gren på det levende vintre. Jesus sier: “Uten meg kan dere intet gjøre” (Joh 15,5). 1 og gjennom Kristus kan vi gjøre alle ting. PFG2 238.1
Han som ble tilbedt av engler, og som har lyttet til musikken fra det himmelske kor, ble alltid rørt av barns sorger mens han var her på jorden, og var. alltid rede til å lytte når de fortalte om sin barnlige smerte. Han tørret ofte deres tårer og oppmuntret dem med den ømme medfølelse som var i hans ord, og som syntes å stille deres sorg og fikk dem til å glemme sin smerte. DueskikkeIsen som svevde over Jesus ved hans dåp, var en symbolsk fremstilling av hans milde og vennlige karakter. — Manuskript 19, 1892. PFG2 238.2
30. juni 1892 PFG2 238.3
Enda en slitsom natt er snart over. Selv om jeg fremdeles har store smerter, vet jeg at jeg ikke er forlatt av min frelser. Min bønn er: Hjelp meg, Jesus, at jeg ikke må vanære deg med mine lepper. La meg ikke si noen uvennlige ord. — Manuskript 19, 1892.
6. juli 1892
Jeg er så takknemlig for at jeg kan fortelle Herren om all min frykt og det som forvirrer meg. Jeg føler at jeg er under hans vingers skygge. En vantro person spurte en gang en ungdom som fryktet Gud: “Hvor stor er den Gud du tilber?” Og svaret lød: “Så stor at han fyller uendeligheten, og likevel så liten at han bor i hvert helliget hjerte.” PFG2 238.4
Dyrebare frelser, jeg lengter etter din frelse. “Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud” (Sal 42,2). Jeg lengter etter et klarere syn på Jesus. Jeg liker å tenke på hans flekkfrie liv og grunne på hans undervisning. Mange ganger gjentar jeg ordene: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile” (Matt 11,28). PFG2 239.1
Mye av tiden er kroppen min full av smerte, men jeg vil ikke gjøre meg uverdig til å bære kristennavnet ved å klage. Jeg er sikker på at denne lekse i lidelse vil bli til Guds ære, et middel til å advare andre om å unngå stadig arbeid under prøvende omstendigheter, noe som er så uheldig for kroppens helse. Manuskript 19, 1892. PFG2 239.2
7. juli 1892
Herren styrker meg ved sin nåde til å skrive viktige brev. Brødrene kommer ofte til meg for å få råd. Jeg har en sterk forsikring om at denne langtekkelige lidelsen er til Herrens ære. Jeg vil ikke klage, for når jeg våkner om natten, ser det ut for meg som om Jesus ser på meg. Jes 51 er overmåte dyrebar for meg. Han bærer alle våre byrder. Jeg leser dette kapitlet med forvissning og håp. — Manuskript 19, 1892. PFG2 239.3
10. juli 1892
Jeg vekket Emily klokken fem for at hun skulle få varme på peisen og hjelpe meg med påkledningen. (Emily Campbell var Ellen Whites sekretær og medarbeider.) Jeg takker Herren for at jeg fikk sove bedre i natt enn vanlig. PFG2 239.4
De timer jeg ligger våken, bruker jeg til bønn og meditasjon. Spørsmålet trenger seg inn på meg: Hvorfor får jeg ikke oppleve den velsignelsen det er å få helsen tilbake? Skal jeg tolke disse lange måneder med sykdom som et uttrykk for Guds mishag fordi jeg kom til Australia? Jeg svarer bestemt nei. Jeg tør ikke gjøre det. Før jeg forlot Amerika, tenkte jeg av og til at Herren ikke forlangte at jeg i min alder skulle reise til et land så langt borte og når jeg var utmattet av overarbeid. Men jeg fulgte den henstilling som kom til meg fra samfunnets ledelse, slik som jeg alltid har prøvd å gjøre når jeg ikke selv hadde noe klart lys i saken. Jeg kom til Australia og fant at de troende her var i en tilstand som tilsa at de måtte ha hjelp. I flere uker etter at jeg kom hit, arbeidet jeg så ivrig som jeg noen gang har gjort i mitt liv. Jeg fikk ord å tale med hensyn til nødvendigheten av personlig gudsfrykt. ... PFG2 240.1
Jeg er i Australia, og jeg tror at jeg er nettopp der hvor Herren vil at jeg skal være. Selv om jeg må lide, har jeg ingen tanke på å gjøre retrett. Jeg har fått den velsignede forsikring at Jesus er min, og at jeg er hans barn. Mørket blir spredt ved de klare stråler fra rettferdighetens sol. Hvem kan forstå den smerte jeg har, uten han som har opplevd alle våre prøvelser? Hvem kan jeg snakke med uten med ham som føler vår svakhet, og som kan komme dem til hjelp som blir fristet? PFG2 240.2
Når jeg ber inderlig om helbredelse, og det synes som om Herren ikke svarer, blir min ånd nesten kraftløs i meg. Da er det at min kjære frelser gjør meg oppmerksom på at han er hos meg. Han sier til meg: Kan du ikke stole på ham som har kjøpt deg med sitt eget blod? Jeg har tegnet deg i mine hender. Så blir min sjel styrket ved hans guddommelige nærvær. Jeg er løftet ut av meg selv, om jeg kan si det slik, og inn i Guds nærhet. — Manuskript 19, 1892. PFG2 240.3
14. juli 1892
Dajeg ble rammet av den smerte som jeg har lidt av i flere måneder, ble jeg overrasket over at den ikke ble tatt bort fra meg øyeblikkelig som svar på bønn. Men løftet: “Min nåde er nok for deg” (2 Kor 12,9) er blitt oppfylt i mitt tilfelle. Jeg tviler ikke. Lidelsens timer er for meg blitt til timer i bønn, for jeg har visst hvem jeg skulle gå til med mine sorger. Jeg har den forrett å forsterke min svake kraft ved å gripe fatt i den ubegrensede makt. Dag og natt står jeg på Guds løfters faste klippe. PFG2 240.4
Mitt hjerte strekker seg mot Jesus i kjærlighetsfull tillit. Han vet hva som er best for meg. Mine netter ville være ensomme hvis jeg ikke kunne tilegne meg løftet: “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg” (Sal 50,15) — Manuskript 19, 1892. PFG2 241.1