Jeg hat gjennomgått store prøvelser med smerte, lidelse og hjelpeløshet, men gjennom alt har jeg fått en dyrebar erfaring som er mer verdifull for meg enn gull. Da jeg først ble klar over at jeg måtte gi opp planene om å besøke menighetene i Australia og Ny-Zealand, var jeg i tvil om det virkelig var min plikt å reise fra Amerika og komme til dette fjerne landet. Jeg hadde akutte lidelser. Gjennom mange søvnløse nattetimer har jeg igjen og igjen gjennomgått vår erfaring siden vi forlot Europa for å reise til Amerika. Hele tiden har det vært engstelse, lidelse og byrder å bære. Da sa jeg: Hva betyr alt dette? PFG2 241.2
Jeg gikk omhyggelig igjennom de seneste få års erfaringer, og det arbeid Herren gav meg å gjøre. Ikke en gang har han sviktet meg. Ofte gav han seg til kjenne for meg på en merkbar måte. Jeg så at jeg ikke hadde noe å klage over. I stedet var det dyrebare opplevelser som løp lik tråder av gull gjennom alle mine erfaringer. Herren forstod bedre enn jeg det jeg behøvde, og jeg følte at han drog meg nær inntil seg, og at jeg måtte være forsiktig og ikke diktere Gud hva han skulle gjøre med meg. Denne mangel på forlikelse med Gud forekom i begynnelsen av mine lidelser og min hjelpeløshet, men det var ikke lenge før jeg følte at min lidelse var en del av Guds plan. Jeg fant ut at ved dels å ligge og dels å sitte, kunne jeg være i en slik stilling at jeg kunne bruke mine forkrøbIete hen. der. Selv om det smertet mye, kunne jeg skrive atskillig. Siden jeg kom til dette landet, har jeg skrevet seksten hundre sider. PFG2 241.3
Mange netter i løpet av de siste ni måneder fikk jeg sove bare to timer, og.til tider samlet mørket seg omkring meg. Men jeg bad og fIkk oppleve mye herlig trøst når jeg søkte nær til Gud. Løftene: “Hold dere nær til Glid, så skal han holde seg nær til dere” (Jak 4,8), og “når fienden kommer som en flom, skal Herrens Ånd løfte opp et banner mot ham” (Jes 59,19, fra eng. bibel), ble oppfylt på meg. Jeg ble gjennomstrømmet av Herrens lys. Jesus var hos meg med sin hellighet, og jeg fant at den nåde han gav meg, var nok. Min sjel ventet på Gud, og jeg var full av takknemlig pris til ham som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg kunne si av et fullt hjerte: “deg vet hvem jeg tror på” (2 Tim 1,12). “Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det” (1 Kor 10,13). Gjennom Jesus Kristus har jeg vunnet mer enn seier og står fremdeles på min post. PFG2 242.1
Jeg kan ikke tyde Guds hensikt med min lidelse, men han vet h_a som er best, og jeg vil overgi min sjel, kropp og ånd til mm trofaste. skaper. “Derfor er det jeg lider, men eg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Jeg er viss på at han har makt til å ta vate på det som er overgitt meg, helt til dagen kommer” (2 Tim 1,12). Hvis vi øvde oss opptil å ha mer tro, mer kjærlighet, større tålmodighet og en mer fullstendig tillit til vår himmelske Far, vet jeg at vi ville ha mer fred og lykke dag for dag etter som vi gjennomgår konflikter her i livet. ‘ PFG2 242.2
Herren vil ikke at uro og bekymring skal fjerne oss fra Jesu armer. Vi må vente og våke mer i stillhet. Vi tror at uten gode følelser er vi ikke på rett spor, og vi fortsetter med å se inn i oss selv for å finne et tegn som passer for anledningen. Men vi må regne med tro, ikke med følelser. PFG2 242.3
Når vi samstemmer med det skrevne ord, etter vår beste kunnskap, skal vi vandre i tro enten vi føler noen spesiell til. fredsstillelse ved det, eller ikke. Vi vanærer Gud når vi viser at vi ikke stoler på ham etter at han har gitt oss slike vidunderlige beviser på sin store kjærlighet ved å gi sin enbårne Sønn, Jesus, til å dø som et offer for oss. Derfor kan vi tro på ham, hvile vårt håp i ham og stole på hans ord uten spørsmål eller tvil. PFG2 242.4
Fortsett med å se hen til Jesus mens du ber stille bønner i tro. Grip fatt i hans styrke enten du har en tydelig følelse eller ikke. Gå fremover som om hver bønn er oppbevart ved Guds trone og er blitt besvart av ham hvis løfter aldri svikter. Gå frem mens du synger yndig for Gud i ditt hjerte, selv om du føler deg nedtrykt av tyngsel og bedrøvelse. Fordi jeg kjenner til det, sier jeg at lys vil komme. Vi skal bli fylt med glede, og tåken og skyene vil forsvinne. Vi går fra mørket og de trykkende skyer og inn i det klare solskinn av hans nærhet. PFG2 242.5
Hvis vi ville gi mer uttrykk for vår tro og fryde oss mer over de velsignelser som vi vet vi har — Guds store barmhjertighet, overbærenhet og kjærlighet — ville vi ha større styrke hver dag. Inneholder ikke de dyrebare ord som Kristus, Guds høvding, har talt, en forsikring og kraft som burde ha stor innflytelse over oss? Vår himmelske Far er mer villig til å gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham, enn foreldre er til å gi gode gaver til sine barn. PFG2 242.6
Vi bør daglig innvie oss til Gud og tro at han tar imot oss, uten at vi undersøker om vi har den grad av følelser som svarer til vår tro. Følelse og tro er så vidt atskilt som øst er fra vest. Troen er ikke avhengig av følelser. Vi må oppriktig rope til Gud i tro enten vi føler noe eller ikke, og så leve bønnen ut i praksis. Guds ord er vår forsikring og vårt bevis. Når vi har bedt, må vi tro uten å tvile. Jeg priser deg, Gud, jeg priser deg. Du har ikke sviktet meg i å utføre ditt ord. Du har åpenbart deg selv for meg. Jeg er din og vil gjøre din vilje. PFG2 242.7
Vær på vakt like trofast som Abraham var, så ikke ravner eller andre rovfugler slår seg ned på ditt offer.til Gud. Vi bør vokte enhver tvilende tanke så godt at den ikke ved en ytring vil se dagens lys. Lyset flykter fra ord som ærer mørkets makter. Vår oppstandne Herres liv bør daglig bli åpenbart i oss. PFG2 244.1
Hvordan er veien til himmelen? Er det en vei med enhver innbydende bekvemmelighet? Nei, det er en sti som er smal og tilsynelatende ubehagelig. Det er en sti med strid, prøvelser, motgang og lidelse. Vår leder, Jesus Kristus, har ikke skjult noe for oss når det gjelder de kamper vi må kjempe. Han brer ut kartet foran oss, viser oss veien, og sier: “Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det” (Luk 13,24). “For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den” (Matt 7,13). “1 verden har dere treqgslen” (Joh 16,33). Apostelen gjengir Kristi ord: “Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apg 14,22). Er det de ting som vil gjøre oss motløse, vi skal tenke på? ... PFG2 244.2
Dette er Jesus, han som er selve livet i hver nådesbevisning, hvert løfte, hver forordning og hver velsignelse. Jesus er innholdet, herligheten, vellukten, ja, selve livet. “Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys” (Joh 8,12). Den kongelige vei, beredt for de forløste så de kan vandre på den, er ikke nedslående og mørk. Vår pilegrimsvandring ville i sannhet være ensom og smertefull hvis det ikke hadde vært for Jesus. Han sier: “deg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn.” La oss ta til oss ethvert løfte som er nedtegnet. La oss gjenta dem om dagen, meditere over dem i nattens løp og være lykkelige. PFG2 244.3
“Den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre. Du har vært harm på meg. Men harmen tok slutt, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min kraft og styrke, og han er blitt min redning. Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder. Den dagen skal dere si: Lovpris Herren og påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet! Syng for Herren, for han har gjort storverk, la det kunngjøres over hele jorden!. Rop av fryd og jubel, dere som bor på Sion! For Israels hellige er stor, han er midt iblant dere.” PFG2 245.1
Er ikke dette i sannhet en kongelig vei som vi vandrer på, beredt for Herrens forløste til å gå på? Kan det skaffes en bedre vei? En tryggere vei? Slett ikke! Så la oss da praktisere den undervisning vi har fått. La oss se vår frelser som vår tilflukt og vårt skjold ved vår høyre hånd. Han vil forsvare oss mot Satans piler. PFG2 245.2
Vi vil bli angrepet av fristelser, og mørke vil trykke oss ned. Når sinnet og legemet er i ferd med å svikte, hvem er det da som slår sine evige armer omkring oss? Hvem kommer med de dyrebare løfter? Hvem får oss til å huske ord med forsikring og håp? Hvem gir sin nåde i rikt mål til dem som ber om den i oppriktighet og sannhet? Hvem tilregner oss sin rettferdighet og frelser oss fra synd? Hvem er det som lar sitt lys fjerne tåke og skodde og fører oss inn i solskinnet i hans nærhet? Hvem andre er det enn Jesus? Så elsk ham og pris ham. “Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!” (Fil 4,4.) Er Jesus en levende frelser i dag? “Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd” (Kol 3,1). Vi har stått opp med Kristus. Han er vårt liv. Gjennom hans barmhjertighet og nådige kjærlighet er det sagt om oss at vi er utvalgt, adoptert, tilgitt og rettferdiggjort. La oss da opphøye Herren. — Brev 7,1892. PFG2 245.3