Kjære søster! Jeg har lest brevet ... i forbindelse med din mors død, og jeg kunne bare si: “Salige er de døde som dør i Herrem” (Åp 14,13). Din mor har vært meget svak i lang tid. Du har tatt deg av henne hele tiden. Det vil være en stor sorg for deg ikke å kunne se hennes ansikt mer. Hvis vi hadde bodd nærmere deg, ville vi sagt: Kolp avsides og hvil en stund. Men dine plikter gjør krav på din tid. Jeg vil si til deg: Stol på Herren. PFG2 261.1
Din mors død vil føles meget smertelig for deg, men la meg si til deg at jeg sørger ikke over de rettferdige døde, men over de levende. Jeg vet at du har lagt din mor i graven med det faste håp om at hun vil komme frem når Guds basun skal lyde. ... Jeg vet hva det vil si å begrave dem vi elsker. Min far og mor, mine brødre og søstre, min mann og to av mine sønner sover i sine graver. Min søster Mary og jeg og mine to sønner er alt som er tilbake. — Brev 98,1903. PFG2 261.2