Viriteren 1864 ble min sønn Willie plutselig og voldsomt slått n_d av lungefeber. Vi hadde nettopp begravet vår eldste sønn som hadde denne sykdommen, og vi var svært engstelige når det gjaldt Willie, fordi vi fryktet for at også han skulle dø. Vi bestemte oss for ikke å sende bud på lege, men selv gjøre det beste vi kunne for ham ved bruk av vann, og så be inderlig til Herren for ham. Vi fikk med oss noen som hadde tro til å forene sine bønner med våre. Vi hadde en herlig visshet om Guds nærvær og velsignelse. PFG2 303.1
Dagen etter var Willie svært syk. Han fantaserte. Det så ikke ut som han så eller hørte meg når jeg snakket til ham. Han hadde ikke rgelmessige hjerteslag, men hadde en stadig, heftig form for hjerteflimmer. Vi fortsatte med å be til Gud for ham og brukte rikelig med vann på hodet hans. Vi hadde også til stadighet en kompress på lungene hans, og snart var han så klar som noen gang. Han hadde voldsom smerte i høyre side og kunne ikke et øyeblikk ligge på den siden. Denne smerten dempet vi med kalde vannkompresser, idet vi varierte vannets temperatur i forhold til graden av den feber han hadde. Vi var omhyggelige med å holde føttene og hendene hans varme. PFG2 303.2
Vi regnet med at krisen ville komme den syvende dagen. Vi fikk lite hvile mens han var syk, og den fjerde og femte natten var vi nødt til å overlate ham til andres omsorg. Den femte dagen var både min mann og jeg svært engstelige. Gutten kastet opp blod og hostet atskillig. Min mann tilbrakte mye tid i bønn. Vi overlot vårt barn i omsorgsfulle hender den kvelden. Før vi gikk til ro, bad min mann lenge og inderlig. Plutselig følte han at bønnebyrden forlot ham. Det var som om e_ stemme talte til ham og sa: “Gå og legg deg, jeg skal ta vare på gutten.” PFG2 303.3
Jeg var syk og var gått til ro, men i flere timer lå jeg våken på grunn av bekymring. Det føltes som jeg nesten ikke ku_ne puste. Selv om jeg sovietstort rom, stod jeg opp og åpnet døren til en svær hall. Det hjalp med det samme, og jeg søvnet snart. Jeg drømte at en erfaren lege stod hos gutten. Han merket seg hvert åndedrag med den ene hånden over hjertet hans, og med den andre følte han pulsen. Han snudde seg mot oss og sa: “Krisen er over. Han har hatt sin verste natt. Nå vil han komme seg raskt, for han trenger ikke å gjenopprette hoe på grunn av den skadelige virkningen av medikamenter. Naturen har på en fin måte gjort sin gjerning for å befri organismen for sykdommen.” Jeg fortalte ham hvor utslitt jeg var, hvordan jeg nesten ikke kunne puste og hvor mye det hjalp da jeg åpnet døren. PFG2 304.1
Han sa: “Det som hjalp deg, vil også hjelpe barnet. Han trenger luft. Dere har holdt ham for varm. Den oppvarmede luften som kommer fra en ovn, er skadelig. Hvis det ikke var for den luften som kommer inn gjennom sprekkene i vinduene, ville den være giftig og dødelig. Ovnsvarme ødelegger luftens livskraft og svekker lungene. Lungene til gutten er blitt svekket ved at rommet har vært for varmt. Syke personer er svekket på grunn av sykdommen, og de trenger all den friske luft de kan ta imot for å styrke de vitale organer så de kan stå imot sykdom. Likevel blir luft og lys i de fleste tilfeller lukket ute fra sykerommet nettopp på den tiden da det trenges mest, som om de var farlige fiender.” PFG2 304.2
Denne drømmen og min manns erfaring ble til trøst for oss begge. Om morgenen fikk vi vite at gutten hadde hatt en urolig natt. Han syntes å ha høy feber til midt på dagen. Så forlot feberen ham, og han syntes å være ganske bra, bare svak. Han hadde bare spist en liten kjeks i løpet av de fem dagene han hadde vært syk. Men han kom seg fort, og har hatt bedre helse enn han hadde hatt før. Denne erfaring er verdifull for oss. — “Spiritual Gifts” IV, side 151-153 (1864). PFG2 304.3