Uttalelse under en konferanse i 1902 i Elmshaven, St. Helena, California.
For mange år siden (1865) mens min mann bar stort ansvar i Battle Creek, begynte anstrengelsene å gjøre sin virkning på ham. Det gikk fort nedover med helsen hans. Til sist falt han helt sammen både fysisk og psykisk og var ute av stand til å gjøre noe. Mine venner sa til meg: “Fru White, din mann kan ikke leve.” Jeg bestemte meg for å flytte ham til et sted som var gunstigere for hans helbredelse. Hans mor sa: “Ellen, du må bli hjemme og ta deg av din familie.” PFG2 305.1
“Mor,” svarte jeg, “jeg vil aldri at hans fremragende åndsevner helt skal gå til grunne. Jeg vil samarbeide med Gud, og han vil samarbeide med meg for å redde min manns forstand.” PFG2 305.2
For å skaffe midler til vår reise tok jeg mine filleryer og solgte dem. ... For de penger jeg fikk ved salget av teppene kjøpte jeg en tildekket vogn. Jeg forberedte meg for reisen, og i vognen la jeg en madrass som han kunne ligge på. Sammen med Willie, som bare var en gutt på elleve år, la vi ut påreisen til Wright, Michigan. PFG2 305.3
Mens vi var underveis, prøvde Willie å få bisselet inn i munnen på en av hestene, men fikk det ikke til. Jeg sa til min mann: “Legg hånden din på min skulder, og kom og leggbisselet inn. PFG2 305.4
Han svarte at han ikke så seg i stand til å klare det. “Jo, du kan,” svarte jeg. “Stå bare opp og kom.” Han gjorde det, og det lyktes for ham å få bisselet på plass. Da visste han at han ville måtte gjøre det neste gang også. PFG2 305.5
Hele tiden holdt jeg min mann beskjeftiget med slike småting. Jeg tillot ham ikke å være i ro, men forsøkte å aktivisere ham. Dette er den plan som våre leger og deres hjelpere i våre sanatorier bør følge. Led pasientene frem, skritt for skritt, skritt for skritt, og hold deres sinn så travelt opptatt at de ikke får tid til å ruge over sin egen situasjon. PFG2 306.1
Brødrene kom ofte til oss for å få råd. Min mann ønsket ikke å treffe noen. Han ville helst gå inn i et annet rom når de kom. Menjegpleide gjerne vise gjesten inn til ham før han var blitt klar over besøket, og sa som så: “Her er en bror som er kommet for å spørre om noe, og fordi du kan svare mye bedre enn jeg kan, har jeg vist ham inn til deg.” Naturligvis kunne han da ikke gjøre som han ville. Han måtte bli i rommet og besvare spørsmålet. På denne måten,og på mange andre måter, fikk jeg ham til å aktivisere sitt sinn. Hvis ikke dette var blitt gjort, ville det ha sviktet ham fullstendig i løpet av kort tid. PFG2 306.2
Hver dag tok min mann en spasertur. Om vinteren fikk vi en fryktelig snøstorm, og han tenkte at han ikke kunne gå ut i snøen og stormen. Jeg gikk til bror Root og sa: “Bror Root, har du'et ekstra par støvler?” “Ja,” svarte han. PFG2 306.3
“Jeg vil gjerne låne dem i formiddag,” sa jeg. Jeg tok støvlene på og la i vei. Jeg gikk fire hundre meter i dyp snø. Dajeg kom tilbake, bad jeg min mann om å ta en tur. Han sa at han ikke kunne gå ut i et slikt vær. “Jo, det kan du,” svarte jeg. “Du kan helt sikkert gå i mine spor.” Han var en mann som hadde stor respekt for kvinner. Da han så mine spor, tenkte han at hvis en kvinne kunne gå i den snøen, så kunne også han. Den formiddagen tok han sin vanlige spasertur. PFG2 306.4
Om våren var det frukttrær som skulle plantes ut og en hage å stelle. “Willie,” sa jeg, “vær så snill å kjøpe tre hakker og tre river. Pass på at du får tre av hver.” Da han kom med dem, bad jeg ham ta en av hakkene og far en annen. Far kom med innvendinger, men tok en. Så tok jeg en selv, og vi begynte å arbeide. Selv om jeg fikk blemmer i hendene, ledet jeg dem i hakkingen. Far kunne ikke gjøre så mye, men han utførte bevegelsene. Det var med slike metoder at jeg prøvde åsamarbeide med Gud for å gi min mann helsen tilbake. Og Herren velsignet oss! PFG2 306.5
Alltid tok jeg min mann med meg når jeg var ute og kjørte, og jeg tok ham med meg hvor som helst jeg skulle ut og holde møte. Jeg hadde en fast møterunde. Jeg greide ikke å overtale ham til å være med på plattformen. Endelig, etter mange, mange måneder sa jeg til ham: “Nå, mannen min, i dag er det din tur til å tale.” Han ønsket ikke å gjøre det, men jeg gav ikke etter. Jeg tok ham med meg opp til talerstolen. Den dagen talte han til forsamlingen. Selv om møtelokalet var fylt av ikke-troende, kunne jeg ikke la være å gråte i en halv time. Mitt hjerte fløt over av glede og takknemlighet. Jeg visste at seieren var vunnet. PFG2 307.1
Etter atten måneders stadig samarbeid med Gud i anstrengelsene med å gjenvinne min manns helse, tok jeg ham med hjem igjen. Jeg forestilte ham for hans foreldre og sa: “Far, mor, her er deres sønn.” PFG2 307.2
“Ellen,” sa hans mor, “du kan bare takke Gud og deg selv for denne vidunderlige helbredelse. Din iherdighet har gjort dette mulig.” PFG2 307.3
Etter at min mann hadde gjenvunnet helsen, levde han i en rekke år, og i denne tiden gjorde han det beste arbeid i hele sitt liv. Fikk jeg ikke mange ganger igjen i disse ekstra årene han kunne være til nytte, for de atten måneder med strevsom omsorg? PFG2 307.4
Jeg har gitt deg denne kortfattede beretning om personlige erfaringer for å vise deg at jeg vet noe om bruken av naturlige midler når det gjelder å gi de syke helsen tilbake. Gud vil gjøre undere for enhver av oss hvis vi arbeider i tro. Når vi samarbeider med ham, vil han også gjøre sin del. Jeg ønsker å gjøre alt det jeg kan for å få brødrene til å følge en fornuftig retning, slik at deres anstrengelser kan bli så vellykte som mulig. Mange som er lagt i sin grav, kunne i dag ha vært i live hvis de hadde samarbeidet med Gud. La oss være fornuftige når det gjelder disse ting. — Manuskript 50, 1902. PFG2 307.5