Et nytt Eden. Edens hage var fremdeles på jorden lenge etter at menneskene var blitt drevet bort fra dens fredfulle stier. Den falne menneskehet fikk i lang tid lov til å betrakte de uskyldiges rette hjem. Men inngangen var sperret av englevakt. Ved porten der kjerubene holdt vakt, ble Guds herlighet åpenbart. Adam og hans sønner kom hit for å tilbe Gud. Her fornyer de sitt løfte om lydighet mot den lov de hadde overtrådt — det som hadde drevet dem bort fra Eden. Da urettferdighetens flodbølge skyllet over verden, og menneskenes ondskap beseglet deres ødeleggelse ved en vannflom, ble Eden trukket tilbake fra jorden av den samme hånd som hadde skapt den. Men når alt blir endelig gjenopprettet, når Gud skaper “en ny himmel og en ny jord”, skal Eden bli gjenskapt enda skjønnere enn i begynnelsen. DKH 418.1
De som har holdt Guds bud, skal da innånde udødelig livskraft ved foten av livets tre, og gjennom uendelige tidsaldrer skal innbyggerne i syndfrie verdener se et bilde på Guds fullkomne skaperverk i denne vakre hagen. Den er ikke merket av syndens forbannelse — et eksempel på hva hele verden kunne ba blitt om mennesket hadde oppfylt Skaperens herlige plan. DKH 418.2
Guds store gjenløsningsplan vil føre til at verden på ny kommer inn under Guds nåde. Alt som er gått tapt på grunn av synd, skal bli gjenopprettet. Ikke bare mennesket, men også jorden skal gjenløses og bli et hjem for hans lojale folk. I seks tusen år har Satan kjempet for å beholde herredømmet over jorden. Nå oppfylles Guds opprinnelige skaperhensikt. “De rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig.” DKH 418.3
“Inntil forløsningen kommer for Guds folk.” Guds opprinnelige hensikt med å skape jorden blir oppfylt når den blir et evig bosted for de frelste. “Og ditt folk — de er alle sammen rettferdige; til evig tid skal de eie landet.” Den tid er kommet som hellige menn har sett frem til med lengsel helt siden det flammende sverdet stengte det første menneskeparet ute fra Edens hage — tiden for forløsningen av Guds folk. Denne jorden ble opprinnelig gitt til menneskene som deres kongerike, men de overlot den i Satans hender, og den mektige fienden har holdt den fast i sitt grep. Men nå er den vunnet tilbake gjennom den store frelsesplanen. DKH 418.4
Alt som gikk tapt med den første Adam, blir gjenvurmet med den andre Adam. Profeten sier: “Og du hjordens tårn, du Sions datters haug! Til deg skal det nå, ja, det skal komme det forrige herredømme.” Og Paulus peker fremover til “forløsningen kommer for Guds folk”. DKH 419.1
Gud skapte jorden til bosted for hellige og lykkelige mennesker. Denne hensikten vil bli oppfylt når jorden er fornyet ved Guds kraft og befridd fra synd og sorg, som de frelstes evige hjem. DKH 419.2
Adam skal bo i det nye Eden. Etter at Adam ble utstøtt fra Eden, var hans liv på jorden fylt av sorg. Hvert vissent blad, hvett dyr som ble ofret, hver ødeleggelse i naturen, hver flekk på menneskets uskyldighet minnet ham stadig om hans synd. Han led fryktelig da han så hvordan urettferdigheten økte, og når han forsøkte å irettesette folket, ble han bebreidet fordi han selv var årsak til synden. I omtrent tusen år led Adam syndens straff med tålmodig ydmykhet. I oppriktighet angret han sin synd og stolte på den lovte frelsers fortjeneste, og døde i håpet om oppstandelsen. Guds Sønn forløste menneskene fra deres nederlag og fall, og nå blir Adam gjennom forsoningsverket igjen innsatt i sitt første herredømme. DKH 419.3
I grenseløs lykke betrakter han trærne som engang gledet ham, de samme trær som han plukket frukt av da han ennå levde i uskyldighet og glede. Han ser vinrankene som han har dyrket med sine egne hender, de samme blomstene som han engang gledet seg over å stelle med. Han fatter nå at dette er virkelighet. Han forstår at dette i sannhet er det gjenopprettede paradis, og at det er skjønnere nå enn da han ble drevet bort fra det. Frelseren fører ham til livets tre, plukker den herlige frukten og ber ham å spise den. Han ser seg omkring og oppdager at en stor skare av hans familie er frelst og står i Guds paradis. Så kaster han sin skinnende krone for Jesu føtter og omfavner Forløseren. Han spiller på gullharpen, og himmelens hvelvinger gir gjenlyd av hans seierssang: “Verdig, verdig, verdig er Lammet, som ble slaktet og lever igjen!” Adams familie gjentar sangen og kaster sine kroner for Frelserens føtter mens de kneler i tilbedelse. DKH 419.4
De englene som gråt da Adam falt, og som gledet seg da Jesus stod opp og for opp til himmelen etter at han hadde åpnet graven for alle som ville tro på hans navn, er vitne til denne gjenforening. Nå ser de at forsoningsverket er fullendt, og de slutter seg til det store lovprisningskoret. DKH 420.1
Et hjem for de hjemløse i denne verden. Frykten for å gi de frelstes arv et for materielt preg, har fått mange til å åndeliggjøre og bortforklare de sannheter som har fått oss til å betrakte den som vårt hjem. Kristus forsikret sine disipler om at han gikk bort for å berede boliger for dem i sin Fars hus. De som godtar det Bibelen lærer, behøver ikke å være helt uvitende om det himmelske hjem.. . . Det menneskelige språk er for fattig til å beskrive hvilken lønn de rettferdige skal få. Bare de som en gang får se det, vil vite noe om det. Et begrenset menneskesinn kan ikke fatte herligheten i Guds paradis. DKH 420.2
I Bibelen blir de frelstes arv kalt et land. Der leder den himmelske hyrde sin hjord til kilden med det levende vann. Livets tre gir sin frukt hver måned, og bladene på treet er til legedom for folkene. Det flyter stadige vannstrømmer, klare som krystall, og langs dem kaster de vaiende trærne sine skygger på stiene som er gjort i stand for Herrens løskjøpte. De vidstrakte slettene går over i vakre fjellskråninger opp mot de mektige toppene av Guds fjell. På disse fredfulle slettene, langs de levende vannstrømmene, vil Guds folk, som så lenge har vært fremmede og pilegrimer, finner et hjem. DKH 420.3
Det finnes hjem for pilegrimene på jorden. Der vil de rettferdige få klær, herlige kroner og seierspalmer. Alt i Guds forsyn som har vært uforståelig for oss, vil bli klarlagt i den kommende verden. Det som var vanskelig å forstå, vil vi da få forklaring på. Nådens hemmeligheter vil da bli åpnet for oss. Der vår begrensede forstand bare så forvirring og brutte løfter, vil vi oppdage den vakreste og mest fullkomne harmoni. Vi vil forstå at det var Guds uendelige kjærlighet som tillot de erfaringer som syntes mest prøvende. Når vi forstår hvilken øm omsorg Gud har for oss, han som får alle ting til å virke sammen til vårt beste, vil vi fryde oss i ubeskrivelig og herliggjort glede.. . . DKH 420.4
Vi er på vei hjem. Han som elsket oss så høyt at han døde for oss, har bygget en by for oss. Det nye Jerusalem er vårt hvilested. Ingen vil sørge i Guds stad. Aldri skal vi høre noen klage på grunn av sorg. Det skal ikke lyde noen sørgesang over knuste håp og skuffede følelser. Snart blir sorgens drakt byttet ut med bryllupskledningen. Snart skal vi være vitner til at kongen blir kronet. De som har skjult sitt liv med Kristus i Gud, de som har kjempet troens gode strid på jorden, vil skinne med Gjenløserens herlighet i Guds rike. DKH 421.1
De gjenløstes privilegier. Himmelen er et godt sted. Jeg lengter etter å være der og se min kjære Jesus som gav sitt liv for meg, og bli forandret til hans herlige bilde. Språket er ikke i stand til å gi uttrykk for herligheten i den kommende lyse verden. Jeg tørster etter de levende strømmer som fyller Guds stad med glede. DKH 421.2
Herren har latt meg få se inn i andre verdener. Jeg fikk vinger, og en engel fulgte meg fra staden til et sted som var lyst og herlig. Gresset var friskt og grønt, fuglene slo triller og forente seg i en vakker sang. Innbyggerne på stedet var av alle størrelser. De var edle, majestetiske og vakre. De bar Jesu uttrykte bilde, og deres ansikt lyste av hellig glede, som et uttrykk for den lykke og frihet som hersket der. Jeg spurte en av dem hvorfor de var så mye vakrere enn dem på jorden. Og jeg fikk til svar at de hadde levd i fullkommen lydighet mot Guds bud, og ikke falt i ulydighet som tilfellet er med menneskeue på jorden.. . . DKH 421.3
Jeg bønnfalt engelen som fulgte meg, om å få bli på det stedet. Jeg kunne ikke holde ut tanken på å vende tilbake til denne mørke verden. Men engelen sa: “Du må dra tilbake. Dersom du er trofast, skal du, sammen med de 144 000, få besøke alle verdener og betrakte Guds skaperverk.” DKH 422.1
Når den jordiske familie forenes med den himmelske. Der skal de frelste “forstå fullt ut”, slik også Gud kjenner dem fullt ut. Den kjærlighet og medfølelse som Gud har lagt ned i menneskesinnet, skal komme til uttrykk på den sanneste og ømmeste måte. Det rene samværet med hellige vesener, omgangen med opphøyde engler og med de trofaste fra alle tidsaldrer “som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod”, de hellige bånd som binder sammen “alle som kalles barn i himmelen og på jorden”, — alt dette er en del av de frelstes lykke. DKH 422.2
De frelste vil ikke kjenne noen annen lov enn himmelens lov. Alle vil de utgjøre en lykkelig, forent familie som er kledd i takkens og lovsangens klær. Og over hele skueplassen vil morgenstjernene juble og alle Guds sønner rope av fryd, mens Gud og Kristus forener seg i å forkynne: “skal ikke være mer synd, og døden skal ikke finnes lenger.” DKH 422.3
Fra den hendelsen som fylte himmelen med glede Kristi himmelfart, kommer ekkoet av Kristi egne underfulle ord tilbake til oss her på jorden: “Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.” Familien i himmelen og familien på jorden er ett. Det var for vår skyld Kristus for opp til himmelen, og det er for vår skyld han lever. “Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.” DKH 422.4
Løftet står fast, tross tidens tann. Vi har ventet lenge på Frelserens gjenkomst. Men løftet står likevel fast. Snart skal vi være i det hjemmet vi er blitt lovt. Jesus skal lede oss langs livets elv som flyter ut fra Guds trone. Han vil forklare for oss alt det som er mørkt og uklart ved den måten han ledet oss på her på jorden for å gjøre vår karakter fullkommen. Med uformørket syn skal vi se alt det skjønne i det gjenopprettede Eden. Vi skal legge kronene ned for hans føtter, gripe gullharpene og fylle himmelen med lovsang til ham som sitter på tronen. DKH 422.5
Alt det vakre vi finner i vårt jordiske hjem, bør minne oss om den krystallklare elven og de grønne markene, de vaiende trærne og kildespringene, om den strålende staden og alle de hvitkledde sangerne, om vårt himmelske hjem — den forunderlige skjønne verden som ingen kunstner kan gi et bilde av og ingen dødelig tunge kan beskrive. “Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham.” DKH 423.1