Gud dannet det første hjemmet. — Det var Gud som gav våre første foreldre deres hjem i Edens hage. Da han hadde utstyrt det med alt det mennesket kunne ønske seg, sa han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse. . . .” DKH 21.1
Gud var tilfreds med den siste og edleste av alle sine skapninger. Det var hans hensikt at mennesket skulle være den fullkomne innbygger i en fullkommen verden. Men han ville ikke at mennesket skulle leve i ensomhet: “Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.” DKH 21.2
Gud selv gav Adam en livsledsager. Han skapte “en medhjelp som er hans like” — en som han kunne oppleve virkelig fellesskap med, være ett med i kjærlighet og sympati. Eva ble skapt av et ribben fra Adam, som viser at hun ikke skulle herske over ham, og heller ikke bli behandlet som mindreverdig. Hun skulle stå ved hans side som en likeverdig, og han skulle elske og beskytte henne. Som en del av ham, ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt, skulle hun være en del av ham selv. Dette viser hvilke enhet og føelsmessig hengivenhet som skulle prege forholdet mellom dem. “Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den. . . .” “Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.” DKH 21.3
Gud innstiftet det første ekteskap. — Gud viet selv det første par. Det var universets skaper som innstiftet ekteskapet. Derfor skal det “holdes i ære av alle”. Det var en av de første gavene Gud gav til menneskeheten, og det var en av de to forordningene som Adam brakte med seg ut av Paradiset etter syndefallet. Dersom Guds retningslinjer ble anerkjent og etterlevd, ville ekteskapet alltid være til menneskets beste. Det er et vern om renhet og lykke; det dekker menneskets sosiale behov og høyner de fysiske, intellektuelle og moralske krefter. DKH 21.4
Han som gav Eva til Adam som en medhjelp, utførte sitt første under i et bryllup. Kristus begynte sin offentlige virksombet i festhuset, der slektninger og venner gledet seg sammen. På denne måten stadfestet han ekteskapet som en forordning han selv har innstifter. . . . DKH 22.1
Kristus æret også ekteskapet ved å gjøre det til et bilde på enheten mellom ham og de gjenløste. Han er selv brudgommen, menigheten er bruden som han har utvalgt. Han sier om henne: “Alt er fagert ved deg, min venninne, og det er ingen lyte ved deg.” DKH 22.2
De fikk alt de trengte. — Adam var omgitt av alt det hjertet kan ønske seg. Alle behov var tilfredsstilt. I den vakre hagen fantes det ikke synd eller noe tegn på forfall. Guds engler samtalte åpent og kjærlig med det hellige ekteparet. Sangfuglene kvitret sin lovprisning til Skaperen. Dyrene boltret seg rundt Adam og Eva i lykkelig uvitenhet om den sterkestes rett. De var tillitsfulle og lydige overfor menneskene. Adam hadde en fullkommen skikkelse, han var den edleste av alle Guds skapninger. DKH 22.3
Ikke en eneste skygge formørker forholdet mellom dem og deres skaper. De kjente Gud som en barmhjertig og kjærlig far, og deres liv var i harmoni med hans vilje på alle områder. Adam gjenspeilte Guds karakter, og hele naturen var en åpenbaring av Guds herlighet. DKH 22.4
Arbeid — en forutsetning for trivsel. — Gud er glad i alt som er vakkert. I sitt skaperverk har han gitt oss tydelige bevis på dette. Han plantet den vakre hagen i Eden, og gav den til våre foreldre. Han sørget for at vakre trær av alle slag vokste opp til nytte og til pryd. Sjeldne blomster i alle former og farger fylte luften med sin deilige duft. . . . Gud ønsket at menneskene skulle oppleve sann lykke ved å ta vare på det han hadde skapt, og leve av fruktene på trærne i hagen. DKH 22.5
Adam fikk i oppgave å stelle hagen. Skaperen visste at han ikke kunne værse lykkelig uten å ha noe å gjøre. Han kunne nok fryde seg over alt det vakre i hagen, men det var ikke nok. Uten arbeid kunne ikke den sinnrike organismen virke slik den skulle. DKH 22.6
Dersom lykke hadde vært identisk med lediggang, ville Gud ha latt menneskene være lykkelig uvitende om hva arbeid er. Men han som skapte mennesket, visste hva som ville bidra til dets lykke, og så snart han hadde skapt Adam, hadde han en meningsfylt oppgave til ham. Løftet om fremtidig herlighet, og bestemmelsen om at mennesket skulle slite for det daglige brød, kom fra den samme tronen. DKH 23.1
Kristne hjem er til Guds ære. — Når foreldrene gir Gud førsteplassen i sine hjem, og lærer barna at gudsfrykt er begynnelsen til visdom, blir Gud herliggjort i englers og menneskers øyne. En harmonisk og velordnet familie som elsker og tjener Gud i stedet for å gjøre opprør mot ham, taler Guds sak i verden. Kristus er ikke en fremmed i et slikt hjem; hans navn er velkjent, aktet og opphøyet. Englene gleder seg over hvert hjem der Gud hersker uinnskrenket, og der barna lærer å vise ærbødighet for sin kristne tro, for Guds ord og for sin skaper. Slike familier kan glede seg over løftet: “Jeg vil ære dem som ærer meg.” En far som kommer fra et slikt hjem, vil gå til dagens plikter med et mildt og kjærlig sinn, et sinn som er preget av samfunnet med Gud. DKH 23.2
Det er bare Kristi nærvær som kan gjøre et menneske lykkelig. Bare han kan forvandle hverdagens vann til him melsk vin. Hjemmet blir da et pust fra Eden, og familien et vakkert forbilde på den himmelske familie. DKH 23.3