Så lenge Gud ikke har lagt tunge ansvar på dere, må dere ikke tre utenfor liassen deres og i tillit til deres eget selvstendige skjønn ta på dere ansvar som dere ikke er skikket til. Dere trenger til å utvikle årvåkenhet og ydmykhet og til å be flittig. Jo mer dere holder dere nær til Gud, desto tydeligere vil dere mnse deres svakheter og farer. Et praktisk syn på Guds lov og en klar forståelse av Kristi forsoning vil gi dere selv erkjennelse og vise dere hvori dere unnlater å fullkomme en kristelig karakter. . . . EVTJ 238.3
I noen grad overser dere nødvendigheten av alltid å ha en guddommelig innflytelse med dere. Dette er absolutt påkrevd i utførelsen av Herrens gjerning. Hvis dere forsømmer dette og fortsetter i selvtillit og selvgodhet, så vil dere komme til å begå meget store bommerter. Dere behøver alltid å nære et ydmykt sinn og en erkjennelse av deres avhengighet. Den som føler sin egen svakhet, vil skue høyere enn bare til seg selv og innse nødvendigheten av stadig å få kraft fra det høye. Guds nåde vil lede ham til alltid å nære takknemlighetens ånd. Den som har best kjennskap til sin egen svakhet, vil vite at det bare er Guds makeløse nåde som beseirer det opprørske hjerte. EVTJ 239.1
Dere behøver å bli kjent med de svake så vel som de sterke trekk i deres karakter, så dere alltid kan være på vakt for ikke å befatte dere med foretagender og påta dere ansvar som Gud aldri har bestemt for dere. Dere må ikke måle deres handlinger med noen menneskelig norm, men med pliktens rettesnor som åpenbares i Bibelen. . . . EVTJ 239.2
Dere er for meget avhengige av omgivelsene. Hvis dere har en stor forsamling, blir dere overmodige, og dere har lyst til il tale til den. Men undertiden minsker deres forsamling, motet synker, og dere har bare liten frimodighet til å arbeide. Det er visselig noe som mangler. Deres grep på Gud er ikke fast nok. EVTJ 239.3
Kristus søkte etter mennesker hvor som helst han kunne finne dem — på offentlige veier, i private hus, i synagogene og på sjøbredden. Han arbeidet møysommelig hele dagen, idet han prekte for folkemengden og helbredet de syke som førtes til ham; og etter å ha sendt folket bort for at de kunne vende tilbake til sine hjem for å hvile og sove, tilbrakte han ofte hele natten i bønn for så å vende tilbake og gjenoppta sin gjerning om morgenen. . . . EVTJ 239.4
Det er nødvendig for deg å bringe din sjel inn i et inderlig samfunn med Gud ved alvorlig bønn forent med en levende tro. Hver bønn som oppsendes i tro, løfter den bedende opp over nedslående tvil og menneskelige lidenskaper. Bønn gir styrke til å fornye kampen mot mørkets makter, til tålmodig å bære prøvelser og til å tåle ondt som Kristi gode stridsmenn. EVTJ 239.5
Så lenge du lar deg påvirke av dine tvil og din frykt, og du, før du kan gripe troen, forsøker å finne en løsning på alt som du ikke kan se klart, så vil dine vanskeligheter bare vokse og utdypes. Dersom du kommer til Gud og kjenner deg hjelpeløs og avhengig, som du i virkeligheten er, og i ydmyk, tillitsfull bønn legger din trang fram for ham hvis kunnskap er ubegrenset, som ser alt i skaperverket, og som styrer alt ved sin vilje og sitt ord, så kan og vil han akte på ditt rop og la lyset skinne inn i ditt hjerte og overalt omkring deg; for ved alvorlig bønn kommer din sjel i forbindelse med Den eviges sinn. Det kan hende at du i øyeblikket ikke får noe bemerkelsesverdig bevis på at din gjenløser bøyer sitt åsyn over deg i medlidenhet og kjærlighet; men så er likevel tilfellet. Du merker kanskje ikke hans synlige berøring, men hans hånd hviler på deg i kjærlighet og medlidende ømhet. . . . EVTJ 239.6
Du behøver stadig årvåkenhet for at Satan ikke skal besnære deg ved sin list, forderve sinnet og lede deg inn i selvmotsigelser og stort mørke. Din årvåkenhet bør utmerke seg ved en ydmyk avhengighet av Gud. Den må ikke ytre seg i en stolt, selvtillitsfull ånd, men i en dyp kjensle av din egen svakhet og i barnslig tillit til Guds løfter. EVTJ 240.1