Siden den gang Kristus vandret blant menneskene, har det gjennom alle tider vært noen som gjerne ville avsondre seg fra andre, og som har lagt for dagen et fariseisk ønske om å være de første. De har avstengt seg fra verden og har derfor ikke levd for å være til velsignelse for sine medmennesker. ET 249.3
Kristi liv inneholder ikke noe eksempel på en slik selvrettferdig skinnhellighet. Av karakter var han vennlig og godgjørende. Det finnes ikke en klosterorden på jorden som ikke ville ha utelukket ham for overskridelse av de foreskrevne regler. I hvert eneste religiøst samfunn og i nesten hver menighet finnes det særlinger som ville ha bebreidet ham for hans rundhåndede barmhjertighet. De ville ha kritisert ham fordi han spiste sammen med tollere og syndere; de ville ha anklaget ham for å følge verden da han var med til en bryllupsfest, og de ville ha klandret ham ubarmhjertig fordi han tillot sine venner å gi et kveldsmåltid til ære for ham og hans disipler. ET 249.4
Men nettopp ved disse anledninger vant han ved sin lære så vel som ved sin høysinnede opptreden kjærlighet hos dem som han hedret med sitt nærvær. Han ga dem en anledning til å bli kjent med ham og til å se den tydelige forskjell mel-lom hans og fariseernes liv og lære. De som Gud har betrodd sin sannhet til, må være i besittelse av den samme godgjørenhetens ånd som Kristus åpenbarte. De må følge de samme brede planer i sine handlinger. De bør nære et vennlig og høymodig sinnelag overfor de fattige og i en særlig forstand føle at de er Guds husholdere. Ikke noe av alt det de har: eiendom, sjelsevner, åndelig styrke, må de betrakte som sitt eget, men bare som et lån til fremme av Kristi sak på jorden. Liksom Kristus må heller ikke de unndra seg omgang med sine medmennesker, men tvert imot søke den med det formål for øye å gjøre dem delaktige i de himmelske velgjerninger som de har mottatt fra Gud. ET 249.5
* * * * *
Hold deg ikke på avstand fra andre. Velg ikke ut noen få som du finner behag i å være sammen med, mens du lar andre passe seg selv. Kan hende du virkelig ser svakhet hos den ene og dårskap hos en annen; hold deg allikevel ikke borte fra dem for bare å være sammen med dem som du mener er omtrent fullkomne. ET 250.1
Nettopp de sjeler som du ringeakter, behøver din kjærlig-het og medfølelse. Overlat det ikke til en svak sjel å kjempe alene, å føre kampen mot sitt eget hjertes lidenskaper uten din hjelp og dine bønner, men gi akt på deg selv at ikke også du blir fristet. Dersom du gjør dette, så vil Gud ikke overlate deg til din egen svakhet. Kanskje finnes det hos deg synder som er større i Guds øyne enn syndene hos dem som du fordømmer. Hold deg ikke på avstand og si: “Jeg er heiligere enn du!” ET 250.2
Kristus har lagt sin guddommelige arm omkring menneske-slekten. Han har tilført menneskene sin guddommelige makt forat han måtte kunne oppmuntre de arme, syndbetyngede, forsakte sjeler til å strebe oppad etter et høyere liv. Hvor vi dog behøver mer av Kristi ånd og meget mindre av jeg’et! Vi behøver daglig Guds omvendende kraft i våre hjerter. Vi behøver Kristi milde ånd til å betvinge og bløtgjøre våre sjeler. Den eneste måten å handle på for dem som kjenner seg friske, er å falle på Klippen og bli knust. Kristus kan forvandle deg til å bli ham lik dersom du vil overlate deg til ham. ET 250.3
* * * * *
Dersom vi følger i Kristi fotspor, så må vi komme dem nær som behøver vår tjeneste. Vi må opplate Bibelen så den kan bli forstått, framholde Guds krav i loven, lese løftene for de vaklende, vekke de likegyldige, styrke de svake. ET 250.4