Den uavlatelige lesning og skrivning gjør mange predi-kanter uskikket til en hyrdes gjerning. Til abstrakte studier anvender de verdifull tid som burde vært benyttet til å bringe hjelp til de trengende i det rette øyeblikk. Noen predikanter har beskjeftiget seg med skriftlig arbeid på et tidspunkt da det var tydelig religiøs interesse, og undertiden har denne skrivningen ikke hatt noen særlig forbindelse med den foreliggende virksomhet. Ved slike anledninger er det predikantens plikt å bruke hele sin styrke til å fremme den øyeblikkelige interesse. Hans tanker bør være klare og dreie seg om den ene oppgaven å frelse sjeler. Dersom hans sinn skulle være opptatt med andre emner, ville kanskje mange bli tapt for saken, mens de kunne være blitt frelst ved betimelig undervisning. ET 251.1
Når fristelsen melder seg for predikanter til å stenge seg inne og hengi seg til lesning og skrivning på en tid da andre plikter krever deres øyeblikkelige oppmerksomhet, bør de være sterke nok til å fornekte seg selv og ta seg av den gjerning som ligger rett for hånden. Dette er uten tvil et av de mest prøvende forhold som lærelystne personer kalles til å gjennomgå. ET 251.2
En sjelehyrdes plikter blir ofte skammelig forsømt fordi predikanten mangler styrke til å tilsidesette sin personlige tilbøyelighet til å holde seg for seg selv for å kunne studere. Sjelehyrden bør avlegge besøk hos familiene i sin hjord og undervise, samtale og be med hver familie og ta seg av deres sjelelige velferd. De som har lagt for dagen et ønske om å lære prinsippene i vår tro å kjenne, bør ikke forsømmes, men undervises grundig om sannheten. ET 251.3
Noen predikanter som er blitt innbudt av familieoverhoder til å besøke disses hjem, har tilbrakt de få timer besøket varte, med å oppholde seg i et ledig værelse for der å dyrke sin hang til lesning og skrivning. Den familien som bevertet dem, hadde ikke noen fordel av besøket. Predikantene tok imot den gjestfrihet som ble vist dem, uten å yte noe vederlag ved det arbeid som var så sterkt påkrevd. ET 251.4
Folk kan lett vinnes ved vennskapelig omgang. Men mange predikanter skyr den plikt å skulle avlegge besøk. De har ikke utviklet evnen til å være omgjengelige; de har ikke tilegnet seg det godslige vesen som vinner menneskenes hjerter. ET 252.1
De som avsondrer seg fra andre, er ikke i den tilstand at de kan hjelpe dem. En dyktig læge må forstå de forskjellige sykdommers natur, og han må ha grundig kjennskap til den menneskelige organisme. Han må være hurtig til å ta seg av pasientene. Han vet at utsettelse er farlig. Når han med sin øvede hånd kjenner på den sykes puls, og han omhyggelig merker seg de særegne sykdomstegn, setter hans tidligere er-vervede kunnskaper ham i stand til å bestemme lidelsens natur og den behandlingen som er nødvendig for å stanse dens utvikling. ET 252.2
Liksom lægen behandler legemlig sykdom, således må sjele-hyrden betjene den syndbetyngede sjel. Hans gjerning er så meget viktigere enn lægens som et evig liv har større verdi enn det timelige. Sjelehyrden støter på en uendelighet av forskjelligartede naturer, og det er hans plikt å bli bekjent med medlemmene i de familier som hører på hans undervisning, forat han må kunne avgjøre hva som best vil påvirke dem i den riktige retning. ET 252.3