Predikanter kan ikke utføre tilfredsstillende arbeid for Gud og samtidig bebyrde seg med store private forretningsforetagender. En slik fordeling av interesser gjør deres åndelige syn uklart. Sinn og hjerte blir opptatt med jordiske ting, og Kristi tjeneste kommer i annen rekke. De søker å innrette sitt arbeid for Gud etter omstendighetene istedenfor å innrette omstendighetene for å kunne imøtekomme Guds krav. ET 253.1
Predikantens høye kall trenger alle hans krefter. Hans beste krefter hører Gud til. Han bør ikke befatte seg med spekulasjon eller med noen annen beskjeftigelse som ville lede ham bort fra hans store gjerning. “Ingen som gjør krigstjeneste,” uttalte Paulus, “blander seg inn i livets sysler, forat han kan tekkes sin hærfører.” 2 Tim. 2, 4. Slik betonte apostelen nødvendigheten av at predikanten helliger seg uten forbehold til Mesterens tjeneste. ET 253.2
Den predikant som har helliget seg helt til Gud, nekter å beskjeftige seg med forretninger som ville hindre ham i en full hengivelse til sitt hellige kall. Han streber ikke etter jordisk ære eller rikdom; hans eneste hensikt er å fortelle andre om Frelseren, som ga seg selv for å bringe menneskene evig liv med dets rikdommer. Hans høyeste attrå er ikke å samle skatter her i verden, men å gjøre de likegyldige og utro oppmerksom på de evige realiteter. Kanskje blir han anmodet om å innlate seg på foretagender som gir løfte om stor verdslig vinning; men slike fristelser møter han med svaret: “Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel?” Mark. 8, 36. ET 253.3
Satan framholdt denne tillokkelse for Kristus fordi han visste at dersom den ble tatt imot, så ville verden aldri bli gjenløst. Og i ulike forkledninger legger han den samme fristelse i predikantens vei i dag, fordi han vet at de som lar seg lokke av dette, vil bli utro i sitt tillitsverv.. ET 253.4
Det er ikke Guds vilje at hans tjenere skal strebe etter å bli rike. Om dette skrev Paulus til Timoteus: “Pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly disse ting, jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet.” Ved sitt eksempel så vel som ved forskrift må en Kristi utsending by “dem som er rike i den nåværende verden at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv”. 1 Tim. 6, 10. 11. 17-19. — The Acts of the Apostles, side 365-367. ET 253.5
* * * * *
Predikanter kan ikke bære verkets byrde når de samtidig bærer den byrde som følger med gårdsbruk eller andre for-retninger og har hjertet festet ved sin jordiske skatt. Deres åndelige skjønn blir uklart. De kan ikke skatte Guds saks trang og kan derfor ikke utføre vel tilrettelagte bestrebelser for å møte kritiske situasjoner og fremme dens interesser. Mangel på full hengivenhet i virksomheten fra predikantens side vil snart merkes gjennom hele det felt hvor han arbeider. Dersom hans eget ideal er lavt, vil han ikke kunne få andre til å ta imot et høyere. ET 254.1